Tampereen Paikallisseurakunnan sivusto

1Ordsprog av Salomo, Davids sønn, Israels konge.

2Av dem kan en lære visdom og tukt og å skjønne forstandige ord;

3av dem kan en motta tukt til klokskap og lære rettferdighet og rett og rettvishet;

4de kan gi de enfoldige klokskap, de unge kunnskap og tenksomhet.

5Den vise skal høre på dem og gå frem i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett.

6Av dem kan en lære å forstå ordsprog og billedtale, vismenns ord og deres gåter.

7Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap; visdom og tukt foraktes av dårer.

8Hør, min sønn, på din fars tilrettevisning og forlat ikke din mors lære!

9For de er en fager krans for ditt hode og kjeder om din hals.

10Min sønn! Når syndere lokker dig, da samtykk ikke!

11Når de sier: Kom med oss! Vi vil lure efter blod, sette feller for de uskyldige uten grunn;

12vi vil sluke dem levende som dødsriket, med hud og hår, likesom det sluker dem som farer ned i graven;

13vi vil finne alle slags kostelig gods, fylle våre hus med rov;

14du skal få kaste lodd om det med oss, vi skal alle ha samme pung -

15slå da ikke følge med dem, min sønn, hold din fot borte fra deres sti!

16For deres føtter haster til det onde, og de er snare til å utøse blod;

17til ingen nytte blir garnet utspent så alle fuglene ser det;

18de lurer efter sitt eget blod, de setter feller for sig selv.

19Så går det hver den som søker urettferdig vinning; den tar livet av sine egne herrer.

20Visdommen roper høit på gaten, den lar sin røst høre på torvene;

21på hjørnet av larmfylte gater roper den, ved portinngangene, rundt omkring i byen taler den og sier:

22Hvor lenge vil I uforstandige elske uforstand og spotterne ha lyst til spott og dårene hate kunnskap?

23Vend om og gi akt på min tilrettevisning! Da vil jeg la min ånd velle frem for eder, jeg vil kunngjøre eder mine ord.

24Fordi jeg ropte, og I ikke vilde høre, fordi jeg rakte ut min hånd, og ingen gav akt,

25fordi I forsmådde alle mine råd og ikke vilde vite av min tilrettevisning,

26så vil også jeg le når ulykken rammer eder, jeg vil spotte når det kommer som I reddes for,

27når det I reddes for, kommer som et uvær, og eders ulykke farer frem som en stormvind, når trengsel og nød kommer over eder.

28Da skal de kalle på mig, men jeg svarer ikke; de skal søke mig, men ikke finne mig.

29Fordi de hatet kunnskap og ikke vilde frykte Herren,

30fordi de ikke vilde vite av mitt råd og foraktet all min tilrettevisning,

31derfor skal de ete frukten av sine gjerninger, og av sine onde råd skal de mettes.

32For de uforstandiges selvrådighet dreper dem, og dårenes trygghet ødelegger dem;

33men den som hører på mig, skal bo trygt og leve i ro uten frykt for ulykke.

1Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos dig,

2så du vender ditt øre til visdommen og bøier ditt hjerte til klokskapen,

3ja, dersom du roper efter innsikten og løfter din røst for å kalle på forstanden,

4dersom du leter efter den som efter sølv og graver efter den som efter skjulte skatter,

5da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud.

6For Herren er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand,

7og han gjemmer frelse for de opriktige, et skjold for dem som lever ustraffelig,

8han vokter rettens stier og bevarer sine frommes vei.

9Da skal du forstå rettferdighet og rett og rettvishet, ja enhver god vei.

10For visdom skal komme i ditt hjerte, og kunnskap skal glede din sjel;

11eftertanke skal holde vakt over dig, forstand skal verne dig,

12for å fri dig fra onde veier, fra menn som fører forvendt tale,

13fra dem som forlater rettvishets stier for å vandre på mørkets veier,

14som gleder sig ved å gjøre ondt og jubler over onde, forvendte gjerninger,

15som går på krokete stier og følger vrange veier.

16Visdommen skal fri dig fra annen manns hustru, fra fremmed kvinne, som taler glatte ord,

17som har forlatt sin ungdoms venn og glemt sin Guds pakt;

18for hennes hus synker ned i døden, og hennes veier bærer ned til dødningene;

19de som går inn til henne, kommer aldri tilbake og når aldri livets stier.

20Visdommen skal hjelpe dig til å vandre på de godes vei og holde dig på de rettferdiges stier;

21for de opriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det,

22men de ugudelige skal utryddes av landet, og de troløse skal rykkes bort fra det.

1Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud!

2For langt liv og mange leveår og fred skal de gi dig i rikt mål.

3La ikke kjærlighet og trofasthet vike fra dig, bind dem om din hals, skriv dem på ditt hjertes tavle!

4Så skal du finne nåde og få god forstand i Guds og menneskers øine.

5Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!

6Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.

7Vær ikke vis i egne øine, frykt Herren og vik fra det onde!

8Det skal være lægedom for din kropp og gi ny styrke til dine ben.

9Ær Herren med gaver av ditt gods og med førstegrøden av all din avling!

10Så skal dine lader fylles med overflod og dine persekar flyte over av most.

11Min sønn! Forakt ikke Herrens tukt og vær ikke utålmodig når han refser dig!

12For den Herren elsker, ham refser han, som en far refser den sønn han har kjær.

13Salig er det menneske som har funnet visdom, det menneske som vinner forstand;

14for det er bedre å vinne den enn å vinne sølv, og det utbytte den gir, er bedre enn gull.

15Den er kosteligere enn perler, og alle dine skatter kan ikke lignes med den.

16Langt liv har den i sin høire hånd, rikdom og ære i sin venstre.

17Dens veier er fagre veier, og alle dens stier fører til lykke.

18Den er et livsens tre for dem som griper den, og hver den som holder fast på den, må prises lykkelig.

19Herren grunnfestet jorden med visdom; han bygget himmelen med forstand.

20Ved hans kunnskap vellet de dype vann frem, og ved den lar skyene dugg dryppe ned.

21Min sønn! La dem ikke vike fra dine øine, bevar visdom og klokskap!

22Så skal de være liv for din sjel og pryd for din hals.

23Da skal du vandre din vei trygt og ikke støte din fot.

24Når du legger dig, skal du ikke frykte, og når du har lagt dig, skal din søvn være søt.

25Da trenger du ikke å være redd for uventet skrekk, eller for uværet når det kommer over de ugudelige!

26For Herren skal være din tillit, og han skal bevare din fot fra å fanges.

27Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den!

28Si ikke til din næste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi dig imorgen - når du kan gjøre det straks!

29Legg ikke op onde råd mot din næste, når han kjenner sig trygg hos dig!

30Trett ikke med et menneske uten årsak, når han ikke har gjort dig noget ondt!

31Misunn ikke en voldsmann, og velg ikke nogen av alle hans veier!

32For en falsk mann er en vederstyggelighet for Herren, men med de opriktige har han fortrolig samfund.

33Herrens forbannelse er over den ugudeliges hus, men de rettferdiges bolig velsigner han.

34Spotterne spotter han, men de ydmyke gir han nåde.

35De vise arver ære, men dårene får skam til lønn.

1Hør, mine barn, på en fars tilrettevisning og gi akt, så I kan lære klokskap!

2For en god lærdom gir jeg eder; mine bud må I ikke forlate.

3For da jeg var sønn hjemme hos min far, da jeg var liten og min mors eneste barn,

4da lærte han mig og sa til mig: La ditt hjerte holde fast ved mine ord, bevar mine bud, så skal du leve.

5Kjøp visdom, kjøp forstand, glem ikke og vik ikke fra min munns ord!

6Forlat den ikke, så skal den vokte dig; elsk den, så skal den være ditt vern.

7Begynnelsen til visdom er: Kjøp visdom, ja, kjøp forstand for alt ditt gods!

8Ophøi den, så skal den ophøie dig; den skal gjøre dig ære, når du favner den.

9Den skal sette en fager krans på ditt hode; den skal rekke dig en herlig krone.

10Hør, min sønn, og ta imot mine ord, så skal dine leveår bli mange.

11Om visdoms vei lærer jeg dig, jeg leder dig på rettvishets stier.

12Når du går, skal intet hindre dine skritt, og når du løper, skal du ikke snuble.

13Hold fast ved min tilrettevisning, slipp den ikke! Bevar den, for den er ditt liv.

14På de ugudeliges sti må du ikke komme og ikke følge de ondes vei.

15Sky den, følg den ikke, vik fra den og gå forbi!

16For de får ikke sove uten de har gjort noget ondt, og søvnen tas fra dem om de ikke har ført nogen til fall.

17For de eter ugudelighets brød og drikker voldsgjernings vin.

18Men de rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere til det er høilys dag.

19De ugudeliges vei er som det dype mørke; de vet ikke hvad de snubler over.

20Min sønn! Akt på mine ord, bøi ditt øre til min tale!

21La dem ikke vike fra dine øine, bevar dem dypt i ditt hjerte!

22For de er liv for hver den som finner dem, og lægedom for hele hans legeme.

23Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares; for livet utgår fra det.

24Hold dig fra svikefulle ord, og la falske leber være langt fra dig!

25La dine øine se bent frem og dine øielokk vende rett frem for dig!

26Gjør din fots sti jevn, og la alle dine veier være rette!

27Bøi ikke av til høire eller til venstre, vend din fot fra det onde!

1Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,

2så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!

3For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;

4men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.

5Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket.

6På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.

7Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!

8La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,

9forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,

10forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,

11så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,

12Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,

13så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!

14Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

15Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!

16Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?

17La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!

18Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!

19Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!

20Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?

21For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.

22Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.

23Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.

1Min sønn! Har du gått i borgen for din næste, har du gitt en fremmed ditt håndslag,

2har du latt dig binde ved din munns ord, har du latt dig fange i din munns ord,

3så gjør således, min sønn, og frels dig, siden du er kommet i din næstes hånd: Gå og kast dig ned for din næste og storm inn på ham,

4unn ikke dine øine søvn og dine øielokk blund,

5frels dig som et rådyr av jegerens hånd og som en fugl av fuglefangerens hånd!

6Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis!

7Enda den ikke har nogen fyrste, foged eller herre,

8sørger den dog om sommeren for sitt livsophold og sanker om høsten sin føde.

9Hvor lenge vil du ligge, du late? Når vil du stå op av din søvn?

10Du sier: La mig ennu få sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile!

11Da kommer armoden over dig som en landstryker og nøden som en mann med skjold.

12En niding, en ugjerningsmann er den som går omkring med en falsk munn,

13som blunker med øinene, skraper med føttene, gjør tegn med fingrene,

14som har svik i sitt hjerte, som tenker ut onde ting til enhver tid og volder tretter.

15Derfor skal ulykken komme brått over ham; i et øieblikk skal han knuses, og det er ingen lægedom for ham.

16Seks ting er det Herren hater, og syv er vederstyggeligheter for hans sjel:

17Stolte øine, falsk tunge og hender som utøser uskyldig blod,

18et hjerte som legger op onde råd, føtter som haster til det onde,

19den som taler løgn og vidner falsk, og den som volder tretter mellem brødre.

20Bevar, min sønn, din fars bud og forlat ikke din mors lære!

21Bind dem alltid til ditt hjerte, knytt dem fast om din hals!

22Når du går, skal de lede dig; når du ligger, skal de verne dig, og når du våkner, skal de tale til dig.

23For budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet,

24så de bevarer dig fra en ond kvinne, fra en fremmed kvinnes glatte tunge.

25Attrå ikke hennes skjønnhet i ditt hjerte? og la henne ikke fange dig med sine øiekast!

26For en skjøge armer en mann ut like til siste brødleiv, og annen manns hustru fanger en dyr sjel.

27Kan nogen hente ild i sitt fang uten hans klær brennes op?

28Eller kan nogen gå på glør uten hans føtter blir svidd?

29Slik blir det med den som går inn til sin næstes hustru; ingen blir ustraffet som rører henne.

30Blir ikke tyven foraktet, når han stjeler for å stille sin sult?

31Og hvis han blir grepet, må han betale syvfold; alt det han eier i sitt hus, må han gi.

32Den som driver hor med en kvinne, er uten forstand; den som vil ødelegge sin sjel, han gjør slikt.

33Hugg og skam får han, og hans vanære slettes aldri ut.

34For nidkjær er mannens vrede, og han sparer ikke på hevnens dag;

35han tar ikke imot bøter og lar sig ikke formilde, om du gir ham store gaver.

1Min sønn, bevar mine ord og gjem mine bud hos dig!

2Bevar mine bud, så skal du leve, bevar min lære som din øiesten!

3Bind dem på dine fingrer, skriv dem på ditt hjertes tavle!

4Si til visdommen: Du er min søster, og kall forstanden din kjenning,

5forat den må bevare dig fra annen manns hustru, fra fremmede kvinner, som taler glatte ord.

6For jeg så engang ut av vinduet på mitt hus, gjennem mitt gitter,

7og da så jeg blandt de uerfarne, jeg blev var blandt de unge en uforstandig gutt,

8som gikk forbi på gaten ved hennes hjørne og gikk frem på veien til hennes hus,

9i skumringen, da dagen var til ende, i dyp natt og mørke.

10Da kom en kvinne ham i møte i en skjøges klær og med svikefullt hjerte.

11Vill er hun og kåt; hennes føtter er ikke i ro i hennes hus.

12Snart er hun på gater, snart på torver, og ved hvert hjørne lurer hun.

13Og hun tok fatt på ham og kysset ham, og med frekt åsyn sa hun til ham:

14Takkoffer skulde jeg bære frem, og idag har jeg innfridd mine løfter;

15derfor gikk jeg ut for å møte dig, for å søke dig op, og jeg fant dig.

16Jeg har bredt tepper over min seng, brokete tepper av egyptisk garn.

17Jeg har strødd mitt leie med myrra, aloë og kanel.

18Kom, la oss beruse oss i kjærlighet inntil morgenen, fryde oss i elskov!

19For min mann er ikke hjemme, han er reist langt bort;

20pengepungen tok han med sig, først ved fullmåne kommer han hjem.

21Hun fikk lokket ham ved sin sterke overtalelse, ved sine glatte leber forførte hun ham.

22Han følger henne straks, lik en okse som går til slakterbenken, som i fotjern, hvormed dåren tuktes,

23inntil pilen kløver hans lever - likesom fuglen haster til snaren og ikke vet at det gjelder dens liv.

24Så hør nu på mig, barn, og akt på min munns ord!

25La ikke ditt hjerte vende sig til hennes veier, forvill dig ikke inn på hennes stier!

26For mange som har fått ulivssår, har hun fellet, og mangfoldige er de hun har slått ihjel;

27fra hennes hus går veier til dødsriket, de fører ned til dødens kammere.

1Hør, visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre.

2Oppe på hauger ved veien står hun, der hvor stiene møtes;

3ved siden av portene, ved byens utgang, i inngangen til portene roper hun høit:

4Til eder, I menn, roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn.

5Lær klokskap, I enfoldige, og lær forstand, I uforstandige!

6Hør! Om store ting taler jeg, og jeg oplater mine leber med rettvishet;

7min tunge taler sannhet, og ugudelighet er en vederstyggelighet for mine leber.

8Alle min munns ord er rette, det er intet falskt eller vrangt i dem.

9De er alle sammen likefremme for den forstandige og rette for dem som har funnet kunnskap.

10Ta imot min tilrettevisning istedenfor sølv, og ta imot kunnskap fremfor utsøkt gull!

11For visdom er bedre enn perler, og ingen skatt kan lignes med den.

12Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og jeg forstår å finne kloke råd.

13Å frykte Herren er å hate ondt; stolthet og overmot, ond ferd og en falsk munn hater jeg.

14Mig tilhører råd og sann innsikt, jeg er forstand, mig hører styrke til.

15Ved mig regjerer kongene, og ved mig fastsetter fyrstene hvad rett er.

16Ved mig styrer herskerne og høvdingene, alle dommere på jorden.

17Jeg elsker dem som elsker mig, og de som søker mig, skal finne mig.

18Hos mig er rikdom og ære, gammelt arvegods og rettferdighet.

19Min frukt er bedre enn gull, ja det fineste gull, og den vinning jeg gir, er bedre enn utsøkt sølv.

20På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier;

21derfor gir jeg dem som elsker mig, sann rikdom til arv og fyller deres forrådskammere.

22Herren skapte mig som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid.

23Fra evighet er jeg blitt til, fra først av, før jorden var.

24Da avgrunnene ennu ikke var til, blev jeg født, da der ennu ikke fantes kilder fylt med vann.

25Før fjellene blev senket ned, før haugene blev til, blev jeg født,

26før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.

27Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen.

28Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder,

29da han satte grense for havet, så vannene ikke går lenger enn han byder, da han la jordens grunnvoller -

30da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag efter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn;

31jeg lekte på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn.

32Og nu, barn, hør på mig! Salige er de som følger mine veier.

33Hør på min tilrettevisning og bli vise og forakt den ikke!

34Salig er det menneske som hører på mig, så han våker ved mine dører dag efter dag og vokter mine dørstolper.

35For den som finner mig, finner livet og får nåde hos Herren.

36Men den som ikke finner mig, skader sig selv; alle de som hater mig, elsker døden.

1Visdommen har bygget sitt hus, hun har hugget til sine syv stolper.

2Hun har slaktet sitt slaktefe, blandet sin vin og dekket sitt bord;

3hun har sendt ut sine piker, hun roper oppe fra byens høider:

4Den som er enfoldig, han vende sig hit! Til den som er uten forstand, sier hun:

5Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet!

6Opgi eders uforstand, så skal I leve, og gå bent frem på forstandens vei!

7Den som refser en spotter, henter sig selv vanære, og den som viser en ugudelig til rette, får skam av det.

8Vis ikke spotteren til rette, forat han ikke skal hate dig! Vis den vise til rette, så skal han elske dig.

9Lær den vise, så blir han ennu visere, lær den rettferdige, så går han frem i lærdom.

10Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.

11For ved mig skal dine dager bli mange, og leveår skal gis dig i rikt mål.

12Er du vis, så er du vis til ditt eget gagn, og er du en spotter, skal du alene lide for det.

13Dårskapen er en kåt kvinne, bare uforstand og uvitenhet.

14Hun sitter foran døren til sitt hus på en trone på en høide i byen

15for å rope til dem som går forbi på veien, som vandrer bent frem på sine stier:

16Den som er enfoldig, han vende sig hit! Til den som er uten forstand, sier hun:

17Stjålet vann er søtt, og brød som etes i lønndom, smaker herlig.

18Men han vet ikke at der bor dødningene, at hennes gjester er i dødsrikets dyp.

1Salomos ordsprog. En vis sønn gleder sin far, men en uforstandig sønn er sin mors sorg.

2Ugudelighets skatter gagner ikke, men rettferdighet frir fra døden.

3Herren lar ikke den rettferdige sulte, men de ugudeliges attrå støter han bort.

4Den som arbeider med lat hånd, blir fattig, men den flittiges hånd gjør rik.

5En klok sønn samler om sommeren; en dårlig sønn sover i høsttiden.

6Velsignelser kommer over den rettferdiges hode, men de ugudeliges munn skal deres vold skjule.

7Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.

8Den som har visdom i hjertet, tar imot Guds bud; men den som har dårens leber, går til grunne.

9Den som vandrer i ustraffelighet, vandrer trygt, og den som går krokveier, blir opdaget.

10Den som blunker med øiet, volder smerte, og den som har dårens leber, går til grunne.

11Den rettferdiges munn er en livsens kilde, men de ugudeliges munn skal deres vold skjule.

12Hat vekker trette, men kjærlighet dekker over alle overtredelser.

13På den forstandiges leber finnes visdom, men stokken er for den uforstandiges rygg.

14De vise gjemmer på kunnskap, men dårens munn truer med ødeleggelse.

15Rikmanns gods er hans faste stad; de fattiges armod er deres ødeleggelse.

16Det som den rettferdige vinner, blir ham til liv; den ugudeliges inntekt blir ham til synd.

17En vei til liv er den som akter på tukt; men den som forakter tilrettevisning, fører vill.

18Den som skjuler hat, har falske leber, og den som fører ut ondt rykte, han er en dåre.

19Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd; men den som holder sine leber i tømme, er klok.

20Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv; de ugudeliges hjerte er intet verdt.

21Den rettferdiges leber nærer mange, men dårer dør, fordi de er uten forstand.

22Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noget til.

23For dåren er det en lyst å gjøre skamløse gjerninger, men visdom er en lyst for den forstandige mann.

24Det som den ugudelige gruer for, det skal komme over ham; men de rettferdiges ønsker skal Gud opfylle.

25Når en storm farer forbi, så er den ugudelige ikke mere; men den rettferdige har en evig grunnvoll.

26Som eddik for tennene og røk for øinene, slik er den late for den som sender ham.

27Herrens frykt forlenger livet, men de ugudeliges år forkortes.

28De rettferdige har glede i vente, men de ugudeliges håp blir til intet.

29Herrens vei er en fast borg for den ustraffelige, men den er ødeleggelse for dem som gjør urett.

30De rettferdige skal aldri rokkes, men de ugudelige skal ikke få bo landet.

31Den rettferdiges munn bærer visdoms frukt, men den falske tunge skal skjæres av.

32Den rettferdiges leber forstår hvad der er til behag, men de ugudeliges munn er bare falskhet.

1Falsk vekt er en vederstyggelighet for Herren, men fullvektige lodder er ham til velbehag.

2Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.

3De opriktiges rettsinn leder dem, men de troløses forvendte sinn ødelegger dem.

4Gods hjelper ikke på vredens dag, men rettferdighet frir fra døden.

5Den ustraffeliges rettferdighet gjør hans vei jevn, men den ugudelige faller ved sin ugudelighet.

6De opriktiges rettferdighet frelser, men de troløse fanges i sin egen ondskap.

7Når et ugudelig menneske dør, blir hans håp til intet, og med det som de onde stunder efter, er det forbi.

8Den rettferdige utfries av trengsel, og den ugudelige kommer i hans sted.

9Med munnen ødelegger den gudløse sin næste, men ved sin kunnskap utfries de rettferdige.

10Når det går de rettferdige godt, jubler byen, og når de ugudelige omkommer, lyder fryderop.

11Ved de opriktiges velsignelse blir en by ophøiet, men de ugudeliges munn bryter den ned.

12Den som taler foraktelig om sin næste, er uten forstand; men en forstandig mann tier.

13Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter; men den som er trofast i ånden, skjuler saken.

14Hvor det intet styre er, faller folket; men hvor det er mange rådgivere, der er frelse.

15Ille går det den som går i borgen for en fremmed; men den som skyr å gi håndslag, er sikker.

16En yndig kvinne vinner ære, og voldsmenn vinner rikdom.

17En godgjørende mann gjør vel mot sig selv, men en hårdhjertet mann ødelegger sig.

18Den ugudelige vinner en lønn som svikter, men den som sår rettferdighet, får en lønn som varer.

19Den som står fast i rettferdighet, ham blir det til liv; men den som jager efter ondt, volder sin egen død.

20En vederstyggelighet for Herren er de hvis hjerte er forvendt; men til velbehag for ham er de hvis vei er ustraffelig.

21Visselig, den onde blir ikke ustraffet, men de rettferdiges ætt slipper unda.

22Som en gullring i et svinetryne er en fager kvinne som er uten forstand.

23De rettferdiges attrå er bare det som godt er; de ugudelige har vrede i vente.

24Den ene strør ut og får ennu mere; den andre holder tilbake mere enn rett er, og det blir dog bare fattigdom.

25Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.

26Den som holder korn tilbake, ham banner folket; men velsignelse kommer over dens hode som selger korn.

27Den som søker hvad godt er, søker det som er til behag; men den som higer efter ondt, over ham kommer det onde.

28Den som setter sin lit til sin rikdom, han skal falle; men de rettferdige skal grønnes som løvet.

29Den som setter sitt hus i ulag, skal arve vind, og dåren blir en tjener for den vise.

30Den rettferdiges frukt er et livsens tre, og den vise fanger sjeler.

31Se, den rettferdige får sin lønn på jorden, hvor meget mere da den ugudelige og synderen!

1Den som elsker tukt, elsker kunnskap; men den som hater refselse, er dum.

2Den gode får nåde hos Herren, men den svikefulle mann fordømmer han.

3Ugudelighet hjelper intet menneske til å stå støtt, men de rettferdiges rot rokkes ikke.

4En god hustru er sin manns krone, men en dårlig er som råttenhet i hans ben.

5De rettferdige tenker bare på det som rett er; de ugudeliges råd er svik.

6De ugudelige taler alltid om å lure efter blod, men de opriktiges munn frelser dem.

7De ugudelige kastes over ende, og så er de ikke mere; men de rettferdiges hus står fast.

8En mann roses alt efter som han har forstand, men den hvis hjerte er forvendt, blir til forakt.

9Bedre er en småkårsmann som har en tjener, enn en som vil være storkar, men ikke har brød.

10Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt.

11Den som dyrker sin jord, mettes med brød; men den som jager efter tomme ting, er uten forstand.

12Den ugudelige attrår det som er en snare for de onde; men de rettferdige gir Gud fast rot.

13I lebenes synd ligger en ond snare, men den rettferdige kommer ut av trengsel.

14Av sin munns frukt mettes en mann med godt, og hvad et menneskes hender har gjort, det gjengjeldes ham.

15Dårens vei er rett i hans egne øine, men den som hører på råd, er vis.

16Dårens vrede blir kjent samme dag, men den som skjuler krenkelser, er klok.

17Den som er ærlig i sine ord, taler sannhet, men et falskt vidne taler svik.

18Mange taler tankeløse ord, som stikker likesom sverd; men de vises tunge er lægedom.

19Sannhets lebe blir fast for all tid, men falskhets tunge bare et øieblikk.

20Det er svik i deres hjerte som smir ondt; men de som råder til fred, får glede.

21Det rammer ikke den rettferdige noget ondt, men de ugudelige får ulykke i fullt mål.

22Falske leber er en vederstyggelighet for Herren, men de som går frem med ærlighet, er ham til velbehag.

23Et klokt menneske skjuler det han vet, men dårers hjerte roper ut sin dårskap.

24Den flittiges hånd kommer til å styre, men lathet blir træl.

25Sorg i en manns hjerte trykker det ned, men et godt ord gleder det.

26Den rettferdige veileder sin næste, men de ugudeliges vei fører dem vill.

27Lathet steker ikke sin fangst, men flid er en kostelig skatt for et menneske.

28På rettferds sti er liv, og en ryddet vei fører ikke til døden.

1En vis sønn hører på sin fars tilrettevisning, men en spotter hører ikke på irettesettelse.

2Av sin munns frukt nyter en mann godt, men de troløses hu står til vold.

3Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine leber vidt op, ham blir det til ulykke.

4Den late attrår og får intet, men de flittige næres rikelig.

5Den rettferdige hater løgnaktige ord, men den ugudelige gjør det som ondt og skammelig er.

6Rettferdighet verner den som lever ustraffelig, men ugudelighet feller den som gjør synd.

7Den ene ter sig som en rik mann og har dog slett ingen ting, og den andre ter sig som en fattig mann og har dog meget gods.

8En manns rikdom er løsepenger for hans liv, men den fattige er det ingen som truer.

9De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner.

10Ved overmot voldes bare trette, men hos dem som lar sig råde, er visdom.

11Lett vunnet rikdom minker, men den som samler litt efter litt, øker sitt gods.

12Langvarig venting gjør hjertet sykt, men et opfylt ønske er et livsens tre.

13Den som forakter ordet, ødelegger sig selv; men den som frykter budet, han får lønn.

14Den vises lære er en livsens kilde, ved den slipper en fra dødens snarer.

15Ved god forstand vinner en menneskenes yndest, men de troløses vei er hård.

16Hver den som er klok, går frem med forstand, men en dåre utbreder dårskap.

17Et ugudelig sendebud faller i ulykke, men et trofast bud er lægedom.

18Armod og skam får den som ikke vil vite av tukt; men den som akter på refselse, blir æret.

19Opfylt ønske er søtt for sjelen, men å holde sig fra det onde er en vederstyggelighet for dårer.

20Søk omgang med de vise, og du skal bli vis; men dårers venn går det ille.

21Ulykke forfølger syndere, men rettferdige lønnes med godt.

22Den gode efterlater arv til barnebarn, men synderens gods er gjemt til den rettferdige.

23De fattiges nyland gir meget føde; men mangen rykkes bort fordi han ikke gjør det som rett er.

24Den som sparer sitt ris, hater sin sønn; men den som elsker ham, tukter ham tidlig.

25Den rettferdige eter så han blir mett, men de ugudeliges buk blir tom.

1Kvinners visdom bygger sitt hus, men dårskap river det ned med sine hender.

2Den som vandrer i opriktighet, frykter Herren; men den som går krokveier, forakter ham.

3I dårens munn er et ris for hans overmot, men de vises leber er deres vern.

4Hvor det ingen okser er, der er krybben tom; men rikelig vinning kommer ved oksens kraft.

5Trofast vidne lyver ikke, men den som taler løgn, er et falskt vidne.

6Spotteren søker visdom, men finner den ikke; men for den forstandige er kunnskap lett å vinne.

7Når du går fra en dåre, har du ikke funnet forstand på hans leber.

8Den klokes visdom er at han forstår sin vei, men dårers dårskap er at de bedrar sig selv.

9Dårer spottes av sitt eget skyldoffer, men blandt de opriktige råder Guds velbehag.

10Hjertet kjenner sin egen bitre smerte, og i dets glede blander ingen fremmed sig.

11De ugudeliges hus skal ødelegges, men de opriktiges telt skal blomstre.

12Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.

13Endog under latter har hjertet smerte, og enden på gleden er sorg.

14Av sin ferd skal den frafalne mettes, og en god mann holder sig borte fra ham.

15Den enfoldige tror hvert ord, men den kloke akter på sine skritt.

16Den vise frykter og holder sig fra det onde, men dåren er overmodig og trygg.

17Den bråsinte gjør dårskap, og en svikefull mann blir hatet.

18De enfoldige har fått dårskap i arv, men de kloke krones med kunnskap.

19De onde må bøie sig for de gode, og de ugudelige ved den rettferdiges porter.

20Endog av sin venn blir den fattige hatet; men de som elsker en rik, er mange.

21Den som forakter sin næste, synder; men salig er den som ynkes over arminger.

22Skal ikke de fare vill som tenker ut det som ondt er? Men miskunnhet og trofasthet times dem som optenker godt.

23Ethvert møiefullt arbeid gir vinning, men tomt snakk fører bare til tap.

24De vises rikdom er deres krone, men dårenes dårskap er og blir dårskap.

25Et sanndru vidne frelser liv, men den som taler løgn, er full av svik.

26Den som frykter Herren, har et sterkt vern, og for hans barn skal Herren være en tilflukt.

27Å frykte Herren er en livsens kilde, så en slipper fra dødens snarer.

28Meget folk er kongens ære, men mangel på folk er fyrstens fall.

29Den langmodige har stor forstand, men den bråsinte viser stor dårskap.

30Et saktmodig hjerte er legemets liv, men hissighet er råttenhet i benene.

31Den som trykker en arming, håner hans skaper, men den som har medynk med den fattige, ærer skaperen.

32Når ulykken rammer den ugudelige, kastes han over ende; men den rettferdige er frimodig i døden.

33I den forstandiges hjerte holder visdommen sig stille, men i dårers indre gir den sig til kjenne.

34Rettferdighet ophøier et folk, men synden er folkenes vanære.

35En klok tjener vinner kongens yndest, men over en dårlig tjener kommer hans vrede.

1Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede.

2De vises tunge gir god kunnskap, men dårenes munn lar dårskap strømme ut.

3Herrens øine er allesteds, de ser både efter onde og efter gode.

4En saktmodig tunge er et livsens tre, men en falsk tunge sårer hjertet.

5Dåren forakter sin fars tukt, men den som akter på tilrettevisning, er klok.

6I den rettferdiges hus er det meget gods, men den ugudeliges inntekt blir til ødeleggelse for ham.

7De vises leber strør ut kunnskap, men dårenes sinn er ikke rett.

8De ugudeliges offer er en vederstyggelighet for Herren, men de opriktiges bønn er ham til velbehag.

9Den ugudeliges vei er en vederstyggelighet for Herren, men den som jager efter rettferdighet, elsker han.

10Hård straff rammer den som forlater den rette sti; den som hater tilrettevisning, skal dø.

11Dødsriket og avgrunnen ligger åpne for Herren, hvor meget mere da menneskenes hjerter!

12En spotter liker ikke å bli irettesatt; til de vise går han ikke.

13Et glad hjerte gjør åsynet lyst, men hjertesorg bryter motet ned.

14Den forstandiges hjerte søker kunnskap, men dårers munn farer bare med dårskap.

15Alle den ulykkeliges dager er onde, men et glad hjerte er et stadig gjestebud.

16Bedre er lite med Herrens frykt enn en stor skatt med uro.

17Bedre er en rett grønt med kjærlighet enn en fet okse med hat.

18En hissig mann vekker trette men den langmodige stiller kiv.

19Den lates vei er som en tornehekk, men de opriktiges vei er ryddet.

20En vis sønn gleder sin far, men et uforstandig menneske forakter sin mor.

21Dårskap er en glede for den som er uten forstand; men en forstandig mann går rett frem.

22Planer blir til intet uten rådslagning; men hvor det er mange rådgivere, har de fremgang.

23En mann gleder sig når hans munn kan gi svar, og hvor godt er ikke et ord i rette tid!

24Den forstandige går livets vei opover for å undgå dødsriket der nede.

25Herren river ned de overmodiges hus, men enkens markskjell lar han stå fast.

26Den ondes råd er en vederstyggelighet for Herren, men milde ord er rene for ham.

27Den som jager efter vinning, setter sitt hus i ulag, men den som hater gaver, skal leve.

28Den rettferdige tenker i sitt hjerte på hvorledes han skal svare, men de ugudeliges munn lar onde ting strømme ut.

29Herren er langt borte fra de ugudelige, men de rettferdiges bønn hører han.

30Øinenes lys gleder hjertet; godt budskap gir benene marg.

31Den hvis øre hører på tilrettevisning til livet, dveler gjerne blandt vise.

32Den som ikke vil vite av tukt, forakter sitt liv, men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand.

33Herrens frykt er tukt til visdom, og ydmykhet går forut for ære.

1Hjertets råd hører mennesket til, men fra Herren får tungen sitt svar.

2Alle en manns veier er rene i hans egne øine, men Herren veier åndene.

3Legg dine gjerninger på Herren, så skal dine råd ha fremgang.

4Herren har gjort hver ting til dens øiemed, også den ugudelige til straffens dag.

5Enhver overmodig er en vederstyggelighet for Herren; visselig, en slik mann blir ikke ustraffet.

6Ved kjærlighet og trofasthet utsones misgjerning, og den som frykter Herren, holder sig fra det onde.

7Når Herren har behag i en manns ferd, da gjør han at endog hans fiender holder fred med ham.

8Bedre er lite med rettferdighet enn stor vinning med urett.

9Menneskets hjerte tenker ut sin vei, men Herren styrer hans gang.

10Guddoms-ord er på kongens leber; hans munn skal ikke forsynde sig når han dømmer.

11Rett vekt og rette vektskåler hører Herren til; alle vektstener i pungen er hans verk.

12Ugudelige gjerninger er en vederstyggelighet for konger; for ved rettferdighet blir tronen trygget.

13Rettferdige leber er til velbehag for konger, og den som taler det som rett er, elsker de.

14En konges vrede er dødens bud, men en vis mann stiller vreden.

15I lyset fra kongens åsyn er det liv, og hans nåde er som en sky med vårregn.

16Å vinne visdom - hvor meget bedre er det ikke enn gull! Og å vinne forstand er mere verdt enn sølv.

17De opriktiges vei er å holde sig fra det onde; den som akter på sin vei, bevarer sitt liv.

18Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.

19Det er bedre å være ydmyk sammen med dem som er i nød, enn å dele bytte med de overmodige.

20Den som akter på ordet, skal finne lykke, og den som setter sin lit til Herren, er salig.

21Den som er vis i hjertet, blir kalt forstandig, og lebers sødme fremmer lærdom.

22Klokskap er en livsens kilde for dem som eier den, men dårers straff er deres egen dårskap.

23Den vises hjerte gjør hans munn forstandig og legger mere og mere lærdom på hans leber.

24Milde ord er kostelig honning, søt for sjelen og en lægedom for kroppen.

25Mangen vei tykkes en mann rett, men enden på det er dødens veier.

26Arbeiderens sult arbeider for ham; for hans munn driver ham frem.

27En niding graver en ulykkesgrav, og på hans leber er det likesom en fortærende ild.

28En falsk mann volder trette, og en øretuter skiller venn fra venn.

29En voldsmann forlokker sin næste og fører ham inn på en vei som ikke er god.

30Den som lukker sine øine for å tenke på svik, og den som kniper sine leber sammen, han har allerede fullført det onde.

31Grå hår er en fager krone; den finnes på rettferdighets vei.

32Den langmodige er bedre enn en veldig helt, og den som styrer sitt sinn, er bedre enn den som inntar en by.

33I kappens fold rystes loddet, men avgjørelsen kommer alltid fra Herren.

1Bedre et stykke tørt brød med ro og fred enn et hus fullt av slakt med trette.

2En klok tjener får råde over en dårlig sønn, og iblandt brødrene får han del i arven.

3Der er digel for sølv og ovn for gull; men den som prøver hjertene, er Herren.

4Den onde akter på ondskaps lebe; løgneren lytter til ødeleggelses tunge.

5Den som spotter den fattige, håner hans skaper; den som gleder sig over ulykke, skal ikke bli ustraffet.

6De gamles krone er barnebarn, og barns pryd er deres fedre.

7Det sømmer sig ikke for dåren å tale store ord, enn mindre for den høibårne å tale løgn.

8Gave er en edelsten i dens øine som får den; hvor den kommer, gjør den lykke.

9Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper op en sak, skiller venn fra venn.

10Skjenn virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.

11En ond manns hu står bare til gjenstridighet, og en ubarmhjertig engel sendes imot ham.

12Bedre for en mann å møte en bjørn som ungene er tatt fra, enn en dåre i hans dårskap.

13Den som gjengjelder godt med ondt, fra hans hus skal ulykken ikke vike.

14Å begynne trette er som å åpne for vann; la da tretten fare, før den blir for voldsom!

15Den som frikjenner en ugudelig, og den som domfeller en rettferdig, de er begge to en vederstyggelighet for Herren.

16Hvad hjelper penger i dårens hånd til å kjøpe visdom, siden han er uten forstand?

17En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.

18Et menneske som ikke har forstand, gir håndslag og går i borgen hos sin næste.

19Den som elsker trette, elsker synd; den som gjør sin dør høi, søker sin egen undergang.

20Den som er falsk i hjertet, finner intet godt, og den som er vrang i sin tale, faller i ulykke.

21Den som har en narr til sønn, får sorg av ham; en dåres far har ingen glede.

22Et glad hjerte gir god lægedom, men et nedslått mot tar margen fra benene.

23Den ugudelige tar gaver ut av barmen for å bøie rettens gang.

24Den forstandige har visdommen for øie, men dårens øine er ved jordens ende.

25En uforstandig sønn er en gremmelse for sin far og en bitter sorg for henne som fødte ham.

26Å straffe også den rettferdige er ikke godt; å slå edle menn er tvert imot all rett.

27Den som er sparsom med sine ord, er klok, og den koldsindige er en forstandig mann.

28Også dåren aktes for klok når han tier, for vis når han holder sine leber lukket.

1Den egensindige følger bare sin egen lyst; mot alle kloke råd viser han tenner.

2Dåren bryr sig ikke om å være forstandig, men vil bare vise hvad han tenker i sitt hjerte.

3Når den ugudelige kommer, kommer også forakt, og med skammen følger spott.

4Ordene i en manns munn er dype vann, visdoms kilde er en fremvellende bekk.

5Det er ille å gi den skyldige medhold, å bøie retten for den rettferdige.

6Dårens leber volder trette, og hans munn roper efter pryl.

7Dårens munn er til ulykke for ham selv, og hans leber er en snare for hans liv.

8En øretuters ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre.

9Den som er lat i sin gjerning, er også en bror til ødeleggeren.

10Herrens navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige og blir berget.

11Den rikes gods er hans festning og som en høi mur i hans egen tanke.

12Forut for fall ophøier en manns hjerte sig, men ydmykhet går forut for ære.

13Når en svarer før han hører, da blir det til dårskap og skam for ham.

14En manns mot kan holde ham oppe i hans sykdom; men et nedslått mot - hvem kan bære det?

15Den forstandiges hjerte kjøper kunnskap, og de vises øre søker kunnskap.

16Et menneskes gave gir ham rum og fører ham frem for store herrer.

17Den som taler først i en rettsstrid, synes å ha rett; men så kommer motparten og gransker hans ord.

18Loddet gjør ende på tretter og skiller mellem de mektige.

19En bror som en har gjort urett mot, er vanskeligere å vinne enn en festning, og trette med ham er som en bom for en borg.

20Ved frukten av en manns munn mettes hans buk; med sine lebers grøde blir han mettet.

21Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt.

22Den som har funnet en hustru, har funnet lykke og fått en nådegave av Herren.

23I ydmyke bønner taler den fattige, men den rike svarer med hårde ord.

24En mann med mange venner går det ille; men der er venner som henger fastere ved en enn en bror.

1Bedre er en fattig som vandrer i ustraffelighet, enn en mann med falske leber, som tillike er en dåre.

2Også den som ikke bruker omtanke, går det ille, og den som er for snar på foten, treder feil.

3Menneskets egen dårskap ødelegger hans vei, men i sitt hjerte vredes han på Herren.

4Rikdom skaper mange venner, den fattige blir skilt fra sin venn.

5Et falskt vidne skal ikke bli ustraffet, og den som taler løgn, skal ikke komme unda.

6Mange smigrer for den gavmilde, og enhver er venn med den som er rundhåndet.

7Den fattiges frender hater ham alle; enda mere holder hans venner sig borte fra ham. Han jager efter ord som ikke er å finne.

8Den som vinner forstand, elsker sitt liv; den som holder fast ved visdom, finner lykke.

9Et falskt vidne skal ikke bli ustraffet, og den som taler løgn, skal omkomme.

10Vellevnet høver ikke for en dåre, enda mindre høver det for en træl å herske over fyrster.

11Et menneskes klokskap gjør ham langmodig, og det er hans ære at han overser krenkelser.

12En konges vrede er som løvens brøl, men hans yndest som dugg på urter.

13En uforstandig sønn er bare til ulykke for sin far, og en kvinnes tretter er et stadig takdrypp.

14Hus og gods er en arv fra foreldre, men en forstandig kvinne er en gave fra Herren.

15Dovenskap senker i dyp søvn, og den late skal hungre.

16Den som holder budet, holder sig selv i live; den som ikke akter på sin ferd, skal miste sitt liv.

17Den som forbarmer sig over den fattige, låner til Herren, og Herren skal gjengjelde ham hans velgjerning.

18Tukt din sønn, for det er ennu håp; men la dig ikke drive til å drepe ham!

19Den hvis vrede er stor, bør bøte; for dersom du hjelper ham, får du gjøre det atter og atter.

20Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt!

21Det er mange tanker i en manns hjerte, men Herrens råd skal få fremgang.

22Et menneskes miskunnhet er hans glede, og en fattig er lykkeligere enn en stormann som lyver.

23Herrens frykt fører til liv, og mett får en gå til hvile uten å bli hjemsøkt med ulykke.

24Den late stikker sin hånd i fatet, men fører den ikke engang tilbake til sin munn.

25Slå spotteren, så vil den uforstandige bli klok; vis den forstandige til rette, så vil han komme til innsikt og kunnskap.

26Den som bruker vold mot sin far og jager sin mor bort, er en dårlig, en skamløs sønn.

27Hold op, min sønn, med å høre på formaning, når du allikevel bare forviller dig bort fra kunnskaps ord!

28Et ugudelig vidne spotter det som rett er, og de gudløses munn sluker urett.

29Straffedommer er fastsatt for spotterne og pryl for dårers rygg.

1Vinen er en spotter, sterk drikk volder støi, og hver den som raver av den, blir ikke vis.

2Den redsel en konge vekker, er som løvens brøl; den som gjør ham vred, spiller sitt liv.

3Det er en ære for en mann at han holder sig borte fra trette, men enhver dåre viser tenner.

4Om vinteren vil den late ikke pløie, derfor søker han forgjeves efter grøde om høsten.

5Tankene i en manns hjerte er et dypt vann, men en forstandig mann drar det op.

6Mange mennesker roper høit, hver om sin kjærlighet; men hvem finner vel en trofast mann?

7Den rettferdige vandrer i ustraffelighet; lykkelige er hans barn efter ham.

8En konge som sitter på sitt dommersete, sikter og skiller ut alt ondt med sine øine.

9Hvem kan si: Jeg har renset mitt hjerte, jeg er fri for min synd?

10To slags vektstener og to slags mål - begge deler er en vederstyggelighet for Herren.

11Allerede den unge gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett.

12Øret som hører, og øiet som ser - Herren har skapt dem begge to.

13Elsk ikke søvn, forat du ikke skal bli fattig! Lukk dine øine op, så får du brød nok å ete.

14Dårlig, dårlig! sier kjøperen; men når han går bort, roser han sig.

15Det er nok gull og perler i mengde, men kyndige leber er en kostelig ting.

16Ta hans klær, han har gått i borgen for en annen, og ta pant av ham for fremmedes skyld!

17Brød vunnet ved svik smaker mannen søtt, men siden blir hans munn full av småsten.

18Planer får fremgang ved rådslagning; søk veiledning også når du fører krig!

19Den som går omkring som baktaler, åpenbarer hemmeligheter, og med den som er åpenmunnet, skal du ikke ha noget å gjøre.

20Den som banner sin far og sin mor, hans lampe skal slukne i belgmørke.

21En arv som en fra først av har revet til sig, blir til sist uten velsignelse.

22Si ikke: Jeg vil gjengjelde med ondt! Bi på Herren, og han skal frelse dig!

23To slags vektstener er en vederstyggelighet for Herren, og falsk vekt er noget ondt.

24Herren styrer mannens skritt; hvorledes skulde et menneske skjønne sin vei?

25Det er farlig for et menneske at han i tankeløshet vier noget til Gud og først bakefter overveier sine løfter.

26En vis konge skiller ut de ugudelige og lar hjulet gå over dem.

27Menneskets ånd er en Herrens lampe; den ransaker alle lønnkammerne i hans indre.

28Miskunnhet og sanndruhet er en vakt om kongen, og han støtter sin trone ved miskunnhet.

29De unges pryd er deres kraft, og de gamles ære er de grå hår.

30Et tuktemiddel for de onde er buler og sår og slag, som trenger inn i hjertets indre.

1Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, han bøier det dit han vil.

2Alle en manns veier er rette i hans egne øine, men Herren veier hjertene.

3Å gjøre rett og skjel er mere verdt for Herren enn offer.

4Stolte øine og overmodig hjerte - de ugudeliges lampe blir dem til synd.

5Den flittiges tanker fører bare til vinning, men hastverk bare til tap.

6Rikdom som vinnes ved svikefull tunge, er et pust som blir borte i luften, og den fører til døden.

7De ugudeliges vold skal rykke dem selv bort, fordi de ikke vilde gjøre det som rett er.

8Skyldtynget manns vei er kroket, men den renes ferd er ærlig.

9Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

10Den ugudeliges sjel har lyst til det onde; hans næste finner ikke barmhjertighet hos ham.

11Når du straffer en spotter, blir den uforstandige vis, og når du lærer en vis, tar han imot kunnskap.

12Den Rettferdige gir akt på den ugudeliges hus; han styrter de ugudelige i ulykke.

13Den som lukker sitt øre for den fattiges skrik, han skal selv rope, men ikke få svar.

14En gave i lønndom stiller vrede, og en hemmelig foræring stiller stor harme.

15Det er en glede for den rettferdige å gjøre rett, men en redsel for dem som gjør urett.

16Det menneske som forviller sig fra klokskaps vei, skal havne blandt dødningene.

17Fattig blir den som elsker glade dager; den som elsker vin og olje, blir ikke rik.

18Den ugudelige blir løsepenge for den rettferdige, og den troløse kommer i de opriktiges sted.

19Bedre å bo i et øde land enn hos en arg og trettekjær kvinne.

20Kostelige skatter og olje er det i den vises hus, men dåren gjør ende på det.

21Den som jager efter rettferdighet og miskunnhet, han skal finne liv, rettferdighet og ære.

22Den vise inntar de veldiges by og river ned det vern som den satte sin lit til.

23Den som varer sin munn og sin tunge, frir sitt liv fra trengsler.

24Den som er overmodig og opblåst, kalles en spotter; han farer frem i ustyrlig overmot.

25Den lates attrå dreper ham, fordi hans hender nekter å arbeide.

26Hele dagen attrår og attrår han, men den rettferdige gir og sparer ikke.

27De ugudeliges offer er en vederstyggelighet, og enda mere når de bærer det frem og har ondt i sinne!

28Et løgnaktig vidne skal omkomme, men en mann som hører efter, skal alltid få tale.

29En ugudelig mann ter sig frekt, men den opriktige går sin vei rett frem.

30Det finnes ingen visdom og ingen forstand og intet råd mot Herren.

31Hesten gjøres ferdig for stridens dag, men seieren hører Herren til.

1Et godt navn er mere verdt enn stor rikdom; å være godt likt er bedre enn sølv og gull.

2Rik og fattig møtes; Herren har skapt dem begge.

3Den kloke ser ulykken og skjuler sig, men de uerfarne går videre og må bøte.

4Lønn for saktmodighet og gudsfrykt er rikdom og ære og liv.

5Torner og snarer er der på den falskes vei; den som varer sitt liv, holder sig borte fra dem.

6Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.

7Den rike hersker over de fattige, og låntageren blir långiverens træl.

8Den som sår urett, skal høste ondt, og med hans vredes ris skal det være forbi.

9Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han gav den fattige av sitt brød.

10Jag spotteren bort! Så går tretten med, og kiv og skam hører op.

11Den som elsker hjertets renhet, og hvis tale er tekkelig, han har kongen til venn.

12Herrens øine verner den forstandige, men han gjør den troløses ord til intet.

13Den late sier: Det er en løve der ute, jeg kunde bli drept midt på gaten.

14Fremmed kvinnes munn er en dyp grav; den Herren er vred på, faller i den.

15Dårskap er bundet fast til den unges hjerte; tuktens ris driver den bort.

16Å undertrykke den fattige tjener bare til å øke hans gods; å gi til den rike volder ham bare tap.

17Bøi ditt øre til og hør på vismenns ord og vend ditt hjerte til min kunnskap!

18For det er godt at du bevarer dem i ditt indre, og at de alle henger fast ved dine leber.

19Forat du skal sette din lit til Herren, lærer jeg dig idag, nettop dig.

20Har jeg ikke skrevet for dig kjernesprog med råd og kunnskap

21for å kunngjøre dig det som rett er, sannhets ord, så du kan svare dem som sender dig, med sanne ord?

22Røv ikke fra en fattig, fordi han er fattig, og tred ikke armingen ned i byporten!

23For Herren skal føre deres sak, og han skal ta deres liv som tar noget fra dem.

24Hold dig ikke til venns med en som er snar til vrede, og gi dig ikke i lag med en hastig mann,

25forat du ikke skal lære dig til å gå på hans veier og få satt en snare for ditt liv!

26Vær ikke blandt dem som gir håndslag, dem som borger for gjeld!

27Når du intet har å betale med, hvorfor skal de da ta din seng bort under dig?

28Flytt ikke det gamle grenseskjell som dine fedre har satt!

29Ser du en mann som er duelig i sin gjerning - han kan komme til å tjene konger; han kommer ikke til å tjene småfolk.

1Når du sitter til bords med en fyrste, da skal du nøie akte på hvem du har for dig,

2og sette en kniv på din strupe, hvis du er grådig.

3Vær ikke lysten efter hans fine retter, for det er mat som kan svike!

4Gjør dig ikke møie for å bli rik, la sådan klokskap fare!

5Når du vender dine øine mot rikdommen, så er den borte. For den gjør sig visselig vinger, lik en ørn som flyver mot himmelen.

6Et ikke den misunneliges brød, og vær ikke lysten efter hans fine mat!

7For som han tenker i sin sjel, så er han; et og drikk, sier han til dig, men hans hjerte er ikke med dig.

8Den matbit som du har ett, den vil du spy ut, og du har spilt dine vakre ord.

9Tal ikke for dårens ører, for han forakter dine forstandige ord!

10Flytt ikke det gamle grenseskjell, og kom ikke inn på farløses marker!

11For deres løser er sterk, han skal føre deres sak mot dig.

12Bøi ditt hjerte til tukt og dine ører til kunnskaps ord!

13La ikke den unge være uten tukt! Når du slår ham med riset, skal han ikke dø.

14Du slår ham med riset, men du frelser hans sjel fra dødsriket.

15Min sønn! Er ditt hjerte vist, så skal også mitt hjerte glede sig,

16og jeg skal juble i mitt indre når dine leber taler det som rett er.

17La ikke ditt hjerte være nidkjært mot syndere, men alltid nidkjært for Herrens frykt!

18Sannelig, det er en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet.

19Hør, min sønn, og bli vis og la ditt hjerte gå bent frem på veien!

20Vær ikke blandt vindrikkere, blandt dem som fråtser i kjøtt!

21For drankeren og fråtseren blir fattig, og søvn klær mannen i filler.

22Hør på din far, som gav dig livet, og forakt ikke din mor når hun er blitt gammel!

23Kjøp sannhet og selg den ikke, kjøp visdom og tukt og forstand!

24Den rettferdiges far skal juble; den som får en vis sønn, skal glede sig over ham.

25La din far og din mor glede sig, og la henne som fødte dig, juble!

26Min sønn! Gi mig ditt hjerte, og la dine øine ha lyst til mine veier!

27For skjøgen er en dyp grav, og den fremmede kvinne en trang brønn;

28ja, hun ligger på lur som en røver, og hun øker tallet på de troløse blandt menneskene.

29Hvem roper: Akk? Hvem roper: Ve? Hvem har trette? Hvem har klage? Hvem har sår for ingen ting? Hvem har røde øine?

30De som sitter lenge oppe ved vinen, de som kommer for å prøve den krydrede drikk.

31Se ikke til vinen, hvor rød den er, hvorledes den perler i begeret, hvor lett den går ned!

32Til sist biter den som en slange og hugger som en huggorm;

33dine øine vil se efter fremmede kvinner, og ditt hjerte tale forvendte ting,

34og du blir lik en som sover midt ute på havet, lik en som sover i toppen av en mast.

35Du vil si: De banket mig, det gjorde ikke ondt; de støtte mig, jeg kjente det ikke. Når skal jeg våkne? Jeg vil se å få tak i enda mere.

1Vær ikke misunnelig på onde mennesker, og ha ikke lyst til å være med dem!

2For deres hjerte tenker bare på å ødelegge, og deres leber taler ulykke.

3Ved visdom bygges et hus, og ved forstand blir det trygget,

4og ved kunnskap fylles kammerne med all slags kostelig og herlig gods.

5En vis mann er sterk, og en kyndig mann øker sin kraft.

6Du skal søke veiledning når du fører krig; hvor det er mange rådgivere, er det frelse.

7Visdom er for høi for dåren; i byporten lukker han ikke sin munn op.

8Den som tenker ut onde råd, blir kalt en renkesmed.

9Dårskaps råd er synd, og en spotter er en vederstyggelighet blandt folk.

10Viser du dig motløs på trengselens dag, så er din kraft ringe.

11Frels dem som hentes til døden, og hold tilbake dem som føres skjelvende bort til retterstedet!

12Når du sier: Se, vi visste ikke noget om det, mon da ikke han skjønner det, han som veier hjertene, og han som gir akt på din sjel, mon ikke han vet det og gjengjelder enhver efter hans gjerninger?

13Et honning, min sønn, for den er god, og fin honning er søt for din gane!

14Akt visdommen like så gagnlig for din sjel! Har du funnet den, så er det en fremtid for dig, og ditt håp skal ikke bli til intet.

15Lur ikke som en ugudelig på den rettferdiges bolig, ødelegg ikke hans hjem!

16For syv ganger faller den rettferdige og står op igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer.

17Når din fiende faller, må du ikke glede dig, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde sig,

18forat ikke Herren skal se det og mislike det, så han vender sin vrede fra ham.

19La ikke din vrede optendes over de onde, bli ikke harm over de ugudelige!

20For de onde har ingen fremtid, de ugudeliges lampe slukner.

21Frykt Herren, min sønn, og kongen! Med folk som setter sig op mot dem, må du ikke ha noget å gjøre;

22for ulykken kommer brått over dem, og ødeleggelsen fra dem begge - hvem kjenner den?

23Også disse ordsprog er av vismenn: Dommeren bør ikke gjøre forskjell på folk.

24Den som sier til den skyldige: Du er uskyldig, ham vil folkeslagene forbanne, ham vil folkene ønske ondt over;

25men dem som straffer ham, skal det gå vel, og lykke og velsignelse skal komme over dem.

26Kyss på leber gir den som svarer med rette ord.

27Fullfør din gjerning der ute og gjør den ferdig på marken! Siden kan du bygge ditt hus.

28Vær ikke vidne mot din næste uten årsak! Eller skulde du gjøre svik med dine leber?

29Si ikke: Som han har gjort mot mig, således vil jeg gjøre mot ham; jeg vil gjengjelde enhver efter hans gjerninger.

30Jeg kom gående forbi en lat manns mark, et uforstandig menneskes vingård,

31og se, den var helt overgrodd med tistler; nesler skjulte dens bunn, og stengjerdet om den var revet ned.

32Og jeg, jeg blev det var, jeg gav akt på det; jeg så det og tok lærdom av det:

33Sier du: La mig ennu sove litt, blunde litt, folde mine hender litt og hvile -

34så kommer armoden over dig som en landstryker, og nøden som en mann med skjold.

1Også dette er Salomos ordsprog, som Judas konge Esekias' menn har samlet:

2Det er Guds ære å skjule en sak, men kongers ære å granske en sak.

3Himmelens høide, jordens dybde og kongers hjerter er uransakelige.

4Skill slagget fra sølvet, så får gullsmeden et kar ut av det.

5Før den ugudelige bort fra kongens åsyn, så blir hans trone trygget ved rettferdighet.

6Bryst dig ikke for kongens åsyn og still dig ikke på de stores plass!

7For det er bedre de sier til dig: Kom her op, enn at du blir flyttet ned for en stormann, som du hadde sett.

8Gi dig ikke for hastig i strid med nogen, forat det ikke skal sies: Hvad vil du gjøre til slutt når motparten vinner saken til din skam?

9Før din sak mot din motpart, men åpenbar ikke annen manns hemmelighet,

10forat ikke den som hører det, skal skjelle dig ut, og ditt dårlige rykte vare ved!

11Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.

12Som en ring av gull, som et smykke av fint gull er en vismann som taler refsende ord for et hørende øre.

13Som kjølende sne i høstens tid er et pålitelig sendebud for den som sender ham; han vederkveger sin herres sjel.

14Som skyer og vind uten regn er den mann som skryter av at han vil gi, men ikke holder ord.

15Ved saktmodighet blir en fyrste overtalt, og en mild tunge knuser ben.

16Har du funnet honning, så et av den det du trenger, forat du ikke skal bli lei av den og spy den ut!

17Sett sjelden din fot i din venns hus, forat han ikke skal bli lei av dig og hate dig!

18Som en hammer, et sverd, en hvass pil er en mann som fører falskt vidnesbyrd mot sin næste.

19Som en skjør tann og en vaklende fot er tillit til den troløse på nødens dag.

20Lik den som legger av sine klær på en vinterdag, lik eddik på pottaske er den som synger viser for et sorgfullt hjerte.

21Hungrer din fiende, så gi ham brød å ete, og tørster han, så gi ham vann å drikke!

22For da sanker du gloende kull på hans hode, og Herren skal gjengjelde dig det.

23Nordenvind føder regn, og en tunge som hvisker i lønndom, volder sure miner.

24Bedre å bo i et hjørne på taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

25Som friskt vann for den trette er en god tidende fra et fjernt land.

26Som en grumset kilde og en utskjemt brønn er en rettferdig som gir efter for en ugudelig.

27Å ete for meget honning er ikke godt, og grubleres ære er tung.

28Som en by hvis murer er brutt ned og borte, er en mann som ikke kan styre sitt sinn.

1Som sne om sommeren og som regn i høsttiden, slik høver ære for en dåre.

2Som spurven i fart, som svalen i flukt, slik er det med en uforskyldt forbannelse - den rammer ikke.

3Svepe for hesten, tømme for asenet, og kjepp for dårers rygg!

4Svar ikke dåren efter hans dårskap, forat du ikke selv skal bli ham lik!

5Svar dåren efter hans dårskap, forat han ikke skal bli vis i egne øine!

6Den som sender bud med en dåre, han hugger føttene av sig, han må tåle slem medfart.

7Visne henger benene på den lamme og likeså ordsprog i munnen på dårer.

8Lik den som legger sten i slyngen, er den som gir en dåre ære.

9Som en torn i en drukken manns hånd, slik er et ordsprog i dårers munn.

10En mester får alt i stand, men den som leier en dåre, er lik den som leier en som går forbi.

11Lik hunden som vender tilbake til sitt eget spy, er en dåre som kommer igjen med sin dårskap.

12Ser du en mann som er vis i egne øine - det er mere håp for dåren enn for ham.

13Den late sier: Det er en løve på veien, en løve i gatene.

14Døren dreier sig på sitt hengsel, og den late snur sig på sitt leie.

15Den late stikker sin hånd fatet; han gider ikke føre den tilbake til sin munn.

16Den late er visere i egne øine enn syv som svarer med forstand.

17Lik den som tar fatt i øret på en hund som løper forbi, er den som lar sig egge til vrede over en trette som ikke kommer ham ved.

18Lik en gal mann som kaster ut brandpiler og skyter og dreper,

19er en mann som har sveket sin venn og så sier: Jeg spøker jo bare!

20Når det er forbi med veden, slukner ilden, og når det ingen øretuter er, stilles trette.

21Som kull blir til glør, og som ved nærer ild, slik voldes kiv av en trettekjær mann.

22En øretuters ord er som velsmakende retter, og de trenger ned i hjertets indre.

23Lik et lerkar som er overdratt med bly-glette, er brennende leber sammen med et ondt hjerte.

24Med sine leber skaper den hatefulle sig til, men i sitt indre gjemmer han svik.

25Når han gjør sin røst blid, så tro ham ikke! For der er syv vederstyggeligheter i hans hjerte.

26Den hatefulle skjuler sig i svik, men hans ondskap blir åpenbar i forsamlingen.

27Den som graver en grav, skal falle i den, og den som velter en sten op, på ham skal den rulle tilbake.

28En løgnaktig tunge hater dem som den har knust, og en falsk munn volder fall.

1Ros dig ikke av den dag imorgen, for du vet ikke hvad dagen vil føde!

2La en annen rose dig og ikke din egen munn, en fremmed og ikke dine egne leber!

3Stenen er tung, og sanden veier meget, men dårens harme er tyngre enn begge.

4Vrede er fryktelig, og harme er som en flom; men hvem kan stå sig mot avind?

5Åpenlys irettesettelse er bedre enn kjærlighet som skjules.

6Trofaste er vennens slag, men troløse er fiendens kyss.

7Den mette vraker honning, men for den sultne er alt bittert søtt.

8Lik en spurv som flyver omkring borte fra sitt rede, er en mann som vanker om borte fra sitt hjem.

9Olje og røkelse gleder hjertet, og likeså en venns ømhet og opriktige råd.

10Forlat ikke din venn og din fars venn, og kom ikke i din brors hus den dag du er i nød! En granne nær ved er bedre enn en bror langt borte.

11Vær vis, min sønn, og gled mitt hjerte, så jeg kan svare den som håner mig!

12Den kloke ser ulykken og skjuler sig; de uerfarne går videre og må bøte.

13Ta hans klær, han har gått i borgen for en annen, og ta pant av ham for en fremmed kvinnes skyld!

14Den som velsigner sin venn med høi røst tidlig om morgenen, ham skal det regnes som en forbannelse.

15Et stadig takdrypp på en regndag og en trettekjær kvinne ligner hverandre.

16Den som holder på henne, holder på vind, og hans høire hånd griper i olje.

17Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.

18Den som passer sitt fikentre, får ete dets frukt, og den som tar vare på sin herre, blir æret.

19Likesom ansikt speiler sig mot ansikt i vannet, så finner det ene menneske sitt hjerte igjen hos det andre.

20Dødsriket og avgrunnen blir ikke mette, og menneskenes øine blir heller ikke mette.

21Digel er for sølv og ovn for gull, og en mann prøves efter det han roser.

22Om du støter dåren i morteren med støteren midt iblandt grynene, så viker hans dårskap allikevel ikke fra ham.

23Du bør nøie kjenne dine fårs utseende; ha omsorg for din buskap!

24For gods varer ikke til evig tid, og en krone ikke gjennem alle slekter.

25Når høiet er borte, og det unge gress kommer til syne, og fjellgresset samles inn,

26så har du lam til klær og bukker til å kjøpe aker for,

27og du har gjetemelk nok til føde for dig og ditt hus og til livsophold for dine piker.

1De ugudelige flyr uten at nogen forfølger dem; men de rettferdige er trygge som ungløven.

2For et lands frafalls skyld blir dets fyrster mange; men når menneskene er kloke og førstandige, så lever fyrsten lenge.

3En fattig mann som undertrykker småfolk, er et regn som skyller bort kornet, så der ikke blir brød.

4De som ikke følger loven, priser de ugudelige, men de som holder loven, strider mot dem.

5Onde mennesker skjønner ikke hvad rett er, men de som søker Herren, skjønner alt.

6Bedre er en fattig som vandrer i ustraffelighet, enn en falsk som vandrer på to veier, selv om han er rik.

7Den som følger loven, er en forstandig sønn; men den som holder vennskap med svirebrødre, gjør sin far skam.

8Den som øker sitt gods ved rente og ved overmål, han samler for den som forbarmer sig over de fattige.

9Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet.

10Den som fører de opriktige vill på en ond vei, skal falle i sin egen grav; men de ustraffelige skal arve det som godt er.

11En rik mann er vis i sine egne øine; men en fattig som er forstandig, gjennemskuer ham.

12Når de rettferdige jubler, er alt herlighet og glede; men når de ugudelige kommer sig op, må en lete efter folk.

13Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender sig fra dem, finner miskunnhet.

14Salig er det menneske som alltid frykter; men den som forherder sitt hjerte, faller i ulykke.

15En brølende løve, en omfarende bjørn, slik er en ugudelig hersker over et fattig folk.

16Du fyrste som er fattig på forstand og rik på vold! De som hater urettferdig vinning, skal leve lenge.

17Et menneske som trykkes av blodskyld, er på flukt like til sin grav; ingen må holde på ham.

18Den som lever ustraffelig, skal frelses; men den falske, som vandrer på to veier, skal falle på den ene.

19Den som dyrker sin jord, mettes med brød; men den som jager efter tomme ting, mettes med armod.

20En trofast mann får rik velsignelse; men den som haster efter å bli rik, han blir ikke ustraffet.

21Å gjøre forskjell på folk er ikke rett, men mangen mann forsynder sig for et stykke brøds skyld.

22Den misunnelige haster engstelig efter gods og vet ikke at mangel skal komme over ham.

23Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mere yndest enn den som gjør sin tunge glatt.

24Den som plyndrer sin far og sin mor og sier: Det er ingen synd, han er en stallbror til ødeleggeren.

25Den havesyke vekker trette; men den som setter sin lit til Herren, skal trives.

26Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre; men den som vandrer i visdom, han blir frelst.

27Den som gir til den fattige, skal ikke lide mangel; men den som lukker sine øine, får mange forbannelser.

28Når de ugudelige kommer sig op, skjuler folk sig; men når de omkommer, blir der mange rettferdige.

1En mann som er ofte straffet og allikevel gjør sin nakke stiv, vil i et øieblikk bli sønderbrutt, og der er ingen lægedom.

2Når de rettferdige kommer til makten, gleder folket sig; men når en ugudelig mann hersker, sukker folket.

3En mann som elsker visdom, gleder sin far; men den som holder vennskap med skjøger, øder sitt gods.

4En konge trygger sitt land ved rett; men en mann som tar imot gaver, bryter det ned.

5En mann som smigrer for sin næste, setter op et garn for hans fot.

6En ond manns misgjerning er en snare for ham, men den rettferdige skal juble og glede sig.

7Den rettferdige tar sig av småfolks sak; den ugudelige skjønner sig ikke på noget.

8Spottere egger op byen, men vismenn stiller vreden.

9Når en vismann går i rette med en dåre, så blir dåren vred og ler, og der blir ingen ro.

10De blodtørstige hater den ustraffelige, men de rettsindige søker å redde hans liv.

11All sin vrede lar dåren strømme ut, men den vise holder vreden tilbake og stiller den.

12Når en hersker akter på løgnens ord, blir alle hans tjenere ugudelige.

13Den fattige og den som undertrykker ham, møtes; Herren gir begges øine deres lys.

14En konge som dømmer småfolk rettferdig, hans trone står fast for alle tider.

15Ris og tukt gir visdom; men en gutt som er overlatt til sig selv, gjør sin mor skam.

16Når de ugudelige får makt, får synden makt; men de rettferdige skal se deres fall med glede.

17Tukt din sønn, så skal han bli dig til glede og vederkvege din sjel!

18Uten åpenbaring blir folket tøilesløst; men lykkelig er den som holder loven.

19Ved ord lar en træl sig ikke tukte; for han skjønner dem nok, men adlyder dem ikke.

20Har du sett en mann som forhaster sig i sine ord - det er mere håp for dåren enn for ham.

21Forkjæler en sin træl fra ungdommen av, så vil han til sist være sønn i huset.

22Den som er snar til vrede, vekker trette, og en hastig mann gjør ofte det som er ondt.

23Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.

24Den som deler med en tyv, hater sitt liv; han hører opropet til ed og gir allikevel ingen oplysning.

25Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget.

26Mange søker en herskers yndest, men fra Herren kommer en manns rett.

27En urettferdig mann er en vederstyggelighet for de rettferdige, og en vederstyggelighet for den ugudelige er den som lever rett.

1Agurs, Jakes sønns ord og utsagn. Så talte mannen til Itiel, til Itiel og Ukkal:

2Jeg er for ufornuftig til å kalles menneske; manns forstand har jeg ikke.

3Jeg har ikke lært visdom og har ikke kunnskap om den Hellige.

4Hvem fór op til himmelen og fór ned? Hvem samlet været i sine never? Hvem bandt vannet i et klæde? Hvem satte alle jordens grenser? Hvad er hans navn, og hvad er hans sønns navn? Du vet det jo.

5Alt Guds ord er rent; han er et skjold for dem som tar sin tilflukt til ham.

6Legg ikke noget til hans ord, forat han ikke skal straffe dig, og du stå som en løgner!

7To ting beder jeg dig om, nekt mig dem ikke, før jeg dør:

8La falskhet og løgnens ord være langt borte fra mig! Gi mig ikke armod og heller ikke rikdom! La mig ete mitt tilmålte brød,

9forat jeg ikke når jeg blir mett, skal fornekte dig og si: Hvem er Herren? og ikke når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn!

10Baktal ikke en tjener for hans herre, forat han ikke skal banne dig, og du dra skyld over dig!

11Der er en ætt som banner sin far og ikke velsigner sin mor,

12en ætt som er ren i sine egne øine og dog ikke har tvettet sig for sitt eget skarn,

13en ætt - hvor stolte er ikke dens øine, og dens øielokk, hvor hever de sig ikke! -

14en ætt hvis tenner er sverd, og hvis jeksler er kniver, som eter arminger ut av landet og fattige ut av menneskenes tall.

15Blodiglen har to døtre: Gi hit! Gi hit! Der er tre som aldri blir mette, fire som aldri sier: Nok!

16Det er dødsriket og det ufruktbare morsliv, jorden, som aldri blir mett av vann, og ilden, som aldri sier: Nok!

17Et øie som spotter far og forakter lydighet mot mor, det skal ravnene ved bekken hakke ut, og ørneunger skal ete det.

18Det er tre ting som er mig for underlige, og fire som jeg ikke skjønner:

19Ørnens vei på himmelen, ormens vei over stenen, skibets vei på havet og en manns vei til en jomfru.

20Slik bærer en horkvinne sig at: Hun eter og tørker sin munn og sier: Jeg har ikke gjort noget ondt.

21Under tre skjelver jorden, og under fire kan den ikke holde ut:

22under en træl når han blir konge, og en dåre når han blir mett av brød,

23under en forsmådd kvinne når hun blir gift, og en tjenestepike når hun arver sin frue.

24Det er fire som er små på jorden og allikevel overvettes vise:

25Maurene er ikke noget sterkt folk, og enda lager de sin føde om sommeren;

26fjellgrevlingene er ikke noget kraftig folk, og enda bygger de sitt hus i berget;

27gresshoppene har ingen konge, og enda drar de alle ut, skare efter skare;

28firfislen kan du gripe med hendene, og allikevel finnes den i kongelige palasser.

29Det er tre som skrider vakkert frem, og fire som har en vakker gang:

30Løven, som er en helt blandt dyrene, og som ikke vender om for nogen,

31hesten med gjord om lendene, bukken, og en konge i spissen for sitt folk.

32Har du vært så uforstandig at du har ophøiet dig, eller har du tenkt på ondt, da legg hånden på din munn!

33For trykk på melk gir smør, og trykk på nese gir blod, og trykk på vrede gir trette.

1Kong Lemuels ord, den lærdom som hans mor innprentet ham:

2Hvad skal jeg si til dig, min sønn, du mitt livs sønn, du mine løfters sønn?

3Gi ikke kvinner din kraft, og gå ikke på veier som fører til ødeleggelse for konger!

4Det sømmer sig ikke for konger, Lemuel, det sømmer sig ikke for konger å drikke vin, heller ikke for fyrster å drikke sterk drikk,

5forat de ikke skal drikke og glemme hvad der er lov, og forvende retten for alle arminger.

6Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen!

7La ham få drikke, så han glemmer sin fattigdom og ikke mere kommer sin møie i hu!

8Oplat din munn for den stumme, for alle deres sak som er nær ved å forgå!

9Oplat din munn, døm rettferdig og hjelp armingen og den fattige til hans rett!

10En god hustru - hvem finner henne? Langt mere enn perler er hun verd.

11Hennes manns hjerte liter på henne, og på vinning skorter det ikke.

12Hun gjør ham godt og intet ondt alle sitt livs dager.

13Hun sørger for ull og lin, og hennes hender arbeider med lyst.

14Hun er som en kjøbmanns skib; hun henter sitt brød langveisfra.

15Hun står op mens det ennu er natt, og gir sine husfolk brød og sine piker deres arbeid for dagen.

16Hun tenker på en mark og får den; for det hun tjener med sine hender, planter hun en vingård.

17Hun omgjorder sine lender med kraft og gjør sine armer sterke.

18Hun merker at det går godt med hennes arbeid; hennes lampe slukkes ikke om natten.

19Hun legger sine hender på rokken, og hennes fingrer tar fatt på tenen.

20Hun åpner sin hånd for den trengende og rekker ut sine hender til den fattige.

21Hun frykter ikke sneen for sitt hus; for hele hennes hus er klædd i skarlagenfarvet ull.

22Hun gjør sig tepper; fint lin og purpur er hennes klædning.

23Hennes mann er kjent i byens porter, der han sitter sammen med landets eldste.

24Hun gjør skjorter og selger dem, og belter leverer hun til kjøbmannen.

25Kraft og verdighet er hennes klædebon, og hun ler av den kommende tid.

26Hun oplater sin munn med visdom, og kjærlig formaning er på hennes tunge.

27Hun holder øie med hvorledes det går til i hennes hus, og dovenskaps brød eter hun ikke.

28Hennes sønner står op og priser henne lykkelig; hennes mann står op og roser henne:

29Det finnes mange dyktige kvinner, men du overgår dem alle.

30Ynde sviker, og skjønnhet forgår; en kvinne som frykter Herren, hun skal prises.

31Gi henne av hennes arbeids frukt, og hennes gjerninger skal prise henne i byens porter.