Tampereen Paikallisseurakunnan sivusto

1Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium,

2som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter,

3om hans Sønn, som efter kjødet er kommet av Davids ætt,

4som efter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved opstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre,

5ved hvem vi fikk nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blandt alle hedningefolkene til hans navns ære,

6blandt hvilke også I er kalt til Jesus Kristus

7- til alle Guds elskede, kalte, hellige som er i Rom: Nåde være med eder og fred fra Gud vår Fader og den Herre Jesus Kristus!

8Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for eder alle, fordi eders tro er navnkundig i hele verden.

9For Gud, som jeg tjener i min ånd i hans Sønns evangelium, er mitt vidne hvor uavlatelig jeg kommer eder i hu,

10idet jeg alltid i mine bønner beder om at jeg dog endelig engang ved Guds vilje må få lykke til å komme til eder.

11For jeg lenges efter å se eder, så jeg kunde la eder få del med mig i nogen åndelig nådegave, forat I kunde styrkes,

12det vil si at jeg hos eder kunde vederkveges sammen med eder ved den felles tro, eders og min.

13Og jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om at jeg ofte har satt mig fore å komme til eder - men jeg er blitt hindret inntil nu - forat jeg kunde ha nogen frukt også blandt eder likesom blandt de andre hedningefolk.

14Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og uvise;

15således er jeg for min del villig til å forkynne evangeliet også for eder i Rom.

16For jeg skammer mig ikke ved evangeliet; for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker;

17for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, som skrevet er: Den rettferdige, ved tro skal han leve.

18For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet;

19for det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem, for Gud har åpenbaret dem det.

20For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, forat de skal være uten undskyldning,

21fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men blev dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte blev formørket.

22Mens de gjorde sig til av å være vise, blev de dårer,

23og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et billede, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr.

24Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer sig imellem,

25de som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen fremfor skaperen, han som er velsignet i evighet. Amen.

26Derfor overgav Gud dem til skammelige lyster; for både deres kvinner forvendte den naturlige bruk til den unaturlige,

27og på samme vis forlot også mennene den naturlige bruk av kvinnen og brente i sin lyst efter hverandre, så at menn drev skjenselsverk med menn, og fikk på sig selv det vvederlag for sin forvillelse som rett var.

28Og likesom de ikke brydde sig om å eie Gud i kunnskap, så overgav Gud dem til et sinn som intet duer, så de gjorde det usømmelige:

29fulle av all urettferdighet, vanart, havesyke, ondskap; fulle av avind, mord, trette, svik, list;

30øretutere, baktalere, gudsforhatte, voldsmenn, overmodige, storskrytere, opfinnsomme til ondt; ulydige mot foreldre,

31uforstandige, upålitelige, ukjærlige, ubarmhjertige;

32slike som godt kjenner Guds dom at de som gjør sådant, fortjener døden, og dog ikke bare gjør det, men endog holder med dem som gjør det.

1Derfor er du uten undskyldning, menneske, hvem du enn er som dømmer. For idet du dømmer din næste, fordømmer du dig selv; for du gjør det samme, du som dog dømmer;

2men vi vet at Guds dom, som sannhet byder, er over dem som gjør slikt.

3Men mener du det, du menneske, du som dømmer dem som gjør slikt, og selv gjør det, at du skal undfly Guds dom?

4Eller forakter du hans godhets og tålmods og langmods rikdom, og vet ikke at Guds godhet driver dig til omvendelse?

5Ved din hårdhet og ditt ubotferdige hjerte ophoper du dig vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares,

6han som skal betale enhver efter hans gjerninger:

7dem som med utholdenhet i god gjerning søker herlighet og ære og uforgjengelighet, skal han gi evig liv,

8men dem som er gjenstridige og ulydige mot sannheten, men lydige mot urettferdigheten, dem skal times vrede og harme.

9Trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde, både jøde først og så greker;

10men herlighet og ære og fred skal times hver den som gjør det gode, både jøde først og så greker.

11For Gud gjør ikke forskjell på folk:

12alle som syndet uten loven, skal også gå fortapt uten loven, og alle som syndet under loven, skal dømmes ved loven;

13for ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør efter loven, skal bli rettferdiggjort.

14For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, sig selv en lov;

15de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vidnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem -

16på den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene efter mitt evangelium ved Jesus Kristus.

17Men om du kalles jøde og setter din lit til loven og roser dig av Gud

18og kjenner hans vilje og dømmer om de forskjellige ting, idet du lærer av loven,

19og trøster dig til å være en veiviser for blinde, et lys for dem som er i mørke,

20en opdrager for dårer, en lærer for umyndige, da du har den rette form for kunnskap og sannhet i loven:

21du som altså lærer en annen, lærer du ikke dig selv? du som preker at en ikke skal stjele, stjeler du?

22du som sier at en ikke skal drive hor, driver du hor? du som har motbydelighet for avgudene, raner du avgudenes templer?

23Du som roser dig av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven!

24For for eders skyld spottes Guds navn blandt hedningene, som skrevet er.

25For omskjærelsen har vel sin nytte om du holder loven; men er du en lov-bryter, da er din omskjærelse blitt til forhud.

26Om altså den uomskårne holder lovens bud, skal da ikke hans forhud bli regnet som omskjærelse?

27Og den av naturen uomskårne som opfyller loven, skal dømme dig, du som med bokstav og omskjærelse er en lov-bryter.

28For ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet;

29men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.

1Hvad fortrin har da jøden? eller hvad gagn er det i omskjærelsen?

2Meget i alle måter; først og fremst det at Guds ord blev dem betrodd.

3For hvorledes er det? om somme var utro, skulde da deres utroskap gjøre Guds troskap til intet?

4Langt derifra! la det stå fast at Gud er sanndru, men hvert menneske en løgner, som skrevet er: At du må kjennes rettferdig i dine ord og vinne når du fører din sak.

5Men dersom vår urettferdighet viser Guds rettferdighet, hvad skal vi da si? Er vel Gud urettferdig når han fører sin vrede over oss? Jeg taler på menneskelig vis.

6Langt derifra! hvorledes kunde Gud da dømme verden?

7Ja, men dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte sig rikelig til hans ære, hvorfor blir da jeg enda dømt som en synder?

8Og skal vi da ikke - som vi spottes for, og som nogen sier at vi lærer - gjøre det onde forat det gode kan komme derav? Rettferdig er den dom som treffer slike.

9Hvad da? har vi nogen fordel? Nei, aldeles ikke; vi har jo før anklaget både jøder og grekere for at de alle sammen er under synd,

10som skrevet er: Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en;

11det finnes ikke en som er forstandig; det finnes ikke en som søker Gud;

12alle er avveket; alle til hope er de blitt uduelige; det finnes ikke nogen som gjør godt, det finnes ikke en eneste.

13Deres strupe er en åpnet grav; med sine tunger gjorde de svik, ormegift er under deres leber.

14Deres munn er full av forbannelse og bitterhet.

15Deres føtter er snare til å utøse blod;

16ødeleggelse og usælhet er det på deres veier,

17og freds vei kjenner de ikke.

18Det er ikke gudsfrykt for deres øine.

19Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, forat hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud,

20siden intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lov-gjerninger; for ved loven kommer syndens erkjennelse.

21Men nu er Guds rettferdighet, som loven og profetene vidner om, åpenbaret uten loven,

22det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell;

23alle har syndet og fattes Guds ære,

24og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus,

25som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort -

26for å vise sin rettferdighet i den tid som nu er, så han kunde være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.

27Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov.

28For vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lov-gjerninger.

29Eller er Gud bare jøders Gud? er han ikke også hedningers? Jo, han er også hedningers,

30så sant Gud er én, og han rettferdiggjør de omskårne av troen og de uomskårne ved troen.

31Ophever vi da loven ved troen? Langt derifra! vi stadfester loven.

1Hvad skal vi da si at vår far Abraham har opnådd efter kjødet?

2For blev Abraham rettferdiggjort av gjerninger, da har han noget å rose sig av. Men det har han ikke for Gud;

3for hvad sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet;

4men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;

5den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet.

6Således priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger:

7Salige er de hvis overtredelser er forlatt, og hvis synder er skjult,

8salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.

9Gjelder nu denne saligprisning de omskårne, eller også de uomskårne? Vi sier jo at troen blev regnet Abraham til rettferdighet;

10hvorledes blev den da tilregnet ham? da han var omskåret, eller da han hadde forhud? Ikke da han var omskåret, men da han hadde forhud,

11og han fikk omskjærelsens tegn som et segl på rettferdigheten ved den tro som han hadde da han var uomskåret, forat han skulde være far til alle de uomskårne som tror, så rettferdigheten kunde tilregnes også dem,

12og far til de omskårne som ikke bare har omskjærelsen, men også vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde da han var uomskåret.

13For ikke ved loven fikk Abraham eller hans ætt det løfte at han skulde være arving til verden, men ved troens rettferdighet.

14For dersom de som holder sig til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig, og løftet blitt til intet;

15for loven virker vrede; men hvor det ikke er nogen lov, er det heller ingen overtredelse.

16Derfor fikk han løftet ved troen, forat det kunde være som en nåde, så løftet kunde stå fast for hele ætten, ikke bare for den som har loven, men også for den som har Abrahams tro, han som er far til oss alle

17- som skrevet er: Til mange folks far har jeg satt dig - for Guds åsyn, hvem han trodde, han som gjør de døde levende og nevner det som ikke er til, som om det var til.

18Mot håp trodde han med håp, forat han skulde bli mange folks far efter det som sagt var: Så skal din ætt bli;

19og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var næsten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv;

20på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro, idet han gav Gud æren

21og var fullt viss på at det han hadde lovt, det var han også mektig til å gjøre.

22Derfor blev det også regnet ham til rettferdighet.

23Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det blev tilregnet ham,

24men også for vår skyld, som det vil bli tilregnet, vi som tror på ham som opvakte Jesus, vår Herre, fra de døde,

25han som blev gitt for våre overtredelser og opreist til vår rettferdiggjørelse.

1Da vi nu altså er rettferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus,

2ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne nåde i hvilken vi står, og vi roser oss av håp om Guds herlighet;

3ja, ikke bare det, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet,

4og tålmodigheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp,

5og håpet gjør ikke til skamme, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er oss gitt.

6For mens vi ennu var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige.

7For neppe vil nogen gå i døden for en rettferdig - for en som er god, kunde kanskje nogen ta sig på å dø -

8men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennu var syndere.

9Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.

10For så sant vi blev forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv efterat vi er blitt forlikt;

11ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nu har fått forlikelsen.

12Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden således trengte igjennem til alle mennesker, fordi de syndet alle -

13for vel var det synd i verden før loven, men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er;

14men allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er et forbillede på den som skulde komme.

15Men ikke er det med nådegaven således som med fallet; for er de mange død ved den enes fall, da er meget mere Guds nåde og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde blitt overvettes rik for de mange.

16Og ikke er det med gaven således som det blev da én syndet; for dommen blev til fordømmelse for éns skyld, men nådegaven til frifinnelsesdom for mange falls skyld.

17For kom døden til å herske ved den ene på grunn av den enes fall, så skal meget mere de som får nådens og rettferdighets-gavens overvettes rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.

18Altså: likesom éns fall blev til fordømmelse for alle mennesker, således blev også éns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker;

19for likesom de mange er blitt syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange bli rettferdige ved den enes lydighet.

20Men loven kom til forat fallet skulde bli stort; men hvor synden blev stor, blev nåden enda større,

21forat likesom synden hersket ved døden, så skulde også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

1Hvad skal vi da si? skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større?

2Langt derifra! vi som er avdød fra synden, hvorledes skulde vi ennu leve i den?

3Eller vet I ikke at alle vi som blev døpt til Kristus Jesus, blev døpt til hans død?

4Vi blev altså begravet med ham ved dåpen til døden, forat likesom Kristus blev opreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet.

5For er vi blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans opstandelse,

6da vi jo vet dette at vårt gamle menneske blev korsfestet med ham forat synde-legemet skulde bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden;

7for den som er død, er rettferdiggjort fra synden.

8Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham,

9fordi vi vet at efterat Kristus er opstanden fra de døde, dør han ikke mere; døden har ikke mere nogen makt over ham;

10for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud.

11Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.

12La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster;

13by heller ikke eders lemmer frem for synden som urettferdighets våben, men by eder frem for Gud som de som av døde er blitt levende, og eders lemmer som rettferdighets våben for Gud!

14For synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden.

15Hvad da? skal vi synde, siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!

16vet I ikke at når I byr eder frem for nogen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydigheten til rettferdighet?

17Men Gud være takk at I vel har vært syndens tjenere, men nu av hjertet er blitt lydige mot den lærdomsform som I er blitt overgitt til!

18Men idet I er blitt frigjort fra synden, er I trådt i rettferdighetens tjeneste.

19Jeg taler på menneskelig vis for eders kjøds skrøpelighets skyld. For likesom I bød eders lemmer frem som tjenere for urenheten og urettferdigheten til urettferdighet, således by nu eders lemmer frem som tjenere for rettferdigheten til helliggjørelse!

20For dengang da I var syndens tjenere, var I fri fra rettferdigheten.

21Hvad frukt hadde I da dengang? Slikt som I nu skammer eder over; for utgangen på det er døden.

22Men nu, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.

23For den lønn som synden gir, er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.

1Eller vet I ikke, brødre - jeg taler jo til slike som kjenner loven - at loven hersker over mennesket så lenge det lever?

2Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen.

3Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.

4Derfor, mine brødre, døde også I fra loven ved Kristi legeme, forat I skulde høre en annen til, ham som er opstanden fra de døde, så vi kan bære frukt for Gud.

5For da vi var i kjødet, virket de syndige lyster, som vaktes ved loven, således i våre lemmer at vi bar frukt for døden;

6men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen.

7Hvad skal vi da si? er loven synd? Langt derifra! men jeg kjente ikke synden uten ved loven; for begjærligheten kjente jeg ikke dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære.

8Men synden tok anledning av budet og virket alskens begjærlighet i mig; for uten lov er synden død.

9Jeg levde en tid uten lov; men da budet kom, blev synden levende igjen,

10jeg derimot døde; og budet, som var til liv, det blev funnet å være mig til død;

11for synden tok anledning av budet og dåret og drepte mig ved det.

12Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.

13Er da det som er godt, blitt mig til død? Langt derifra! men det var synden, forat den skulde vise sig som synd, idet den voldte mig døden ved det som er godt - forat synden skulde bli overvettes syndig ved budet.

14For vi vet at loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden;

15for hvad jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg.

16Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vidner jeg jo med loven at den er god;

17men nu er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig.

18For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke;

19for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

20Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mere jeg som gjør det, men synden, som bor i mig.

21Så finner jeg da den lov for mig, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger mig for hånden;

22for jeg har lyst til Guds lov efter mitt innvortes menneske,

23men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar mig til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.

24Jeg elendige menneske! hvem skal fri mig fra dette dødens legeme?

25Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! - Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

1Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus;

2for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov.

3For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet,

4forat lovens krav skulde bli opfylt i oss, vi som ikke vandrer efter kjødet, men efter Ånden.

5For de som er efter kjødet, attrår det som hører kjødet til, men de som er efter Ånden, attrår det som hører Ånden til.

6For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred,

7fordi kjødets attrå er fiendskap mot Gud - for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det -

8og de som er i kjødet, kan ikke tekkes Gud.

9Men I er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i eder; men har nogen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til.

10Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.

11Men dersom hans Ånd som opvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som opvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder.

12Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulde leve efter kjødet;

13for dersom I lever efter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.

14For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.

15I fikk jo ikke trældommens ånd, så I atter skulde frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!

16Ånden selv vidner med vår ånd at vi er Guds barn;

17men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.

18For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

19For skapningen lenges og stunder efter Guds barns åpenbarelse;

20skapningen blev jo lagt under forgjengelighet - ikke godvillig, men efter hans vilje som la den derunder -

21i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trældom til Guds barns herlighets frihet.

22For vi vet at hele skapningen tilsammen sukker og er tilsammen i smerte inntil nu;

23ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder efter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.

24For i håpet er vi frelst; men et håp som sees, er ikke noget håp; hvorfor skulde en håpe det som han ser?

25Men dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi efter det med tålmod.

26Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpelighet til hjelp; for vi vet ikke hvad vi skal bede om, slik som vi trenger det; men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk,

27og han som ransaker hjertene, vet hvad Åndens attrå er; for efter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.

28Og vi vet at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, dem som efter hans råd er kalt.

29For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns billede, forat han skulde være den førstefødte blandt mange brødre;

30og dem som han forut bestemte, dem har han også kalt; og dem som han kalte, dem har han også rettferdiggjort; og dem som han rettferdiggjorde, dem har han også herliggjort.

31Hvad skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?

32Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?

33Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør;

34hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, hvad mere er, som også er opstanden, som også er ved Guds høire hånd, som også går i forbønn for oss;

35hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller fare eller sverd?

36som skrevet er: For din skyld drepes vi hele dagen; vi er regnet som slaktefår.

37Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved ham som elsket oss.

38For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt,

39hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

1Jeg sier sannhet i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vidner med mig i den Hellige Ånd,

2at jeg har en stor sorg og en uavlatelig gremmelse i mitt hjerte.

3For jeg vilde ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender efter kjødet,

4de som er israelitter, de som barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene tilhører,

5de som fedrene tilhører, og som Kristus er kommet fra efter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen.

6Dog ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel;

7heller ikke er alle, fordi de er Abrahams ætt, derfor hans barn; men: I Isak skal det nevnes dig en ætt,

8det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten;

9for et løftes ord er dette: Ved denne tid vil jeg komme, og da skal Sara ha en sønn.

10Og ikke bare dette; men så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far.

11For da de ennu var ufødte og ennu ikke hadde gjort hverken godt eller ondt - forat Guds råd efter hans utvelgelse skulde stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller -

12da blev det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste;

13som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

14Hvad skal vi da si? er der vel urettferdighet hos Gud? Langt derifra!

15for til Moses sier han: Jeg vil miskunne mig over den som jeg miskunner mig over, og ynkes over den som Jeg ynkes over.

16Så står det da ikke til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud, som gjør miskunnhet.

17For Skriften sier til Farao: Just til dette opreiste jeg dig at jeg kunde vise min makt på dig, og at mitt navn kunde bli kunngjort over all jorden.

18Altså: hvem han vil, den miskunner han sig over; og hvem han vil, den forherder han.

19Du vil da si til mig: Hvad har han da ennu å klage over? for hvem står vel hans vilje imot?

20Men hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Vil da verket si til virkeren: Hvorfor gjorde du mig slik?

21Eller har ikke pottemakeren makt over leret, så han av samme deig kan arbeide det ene kar til ære, det andre til vanære?

22Men om nu Gud, skjønt han vilde vise sin vrede og kunngjøre sin makt, dog i stort langmod tålte vredens kar, som var dannet til undergang,

23så han også kunde kunngjøre sin herlighets rikdom over miskunnhetens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?

24Og til å bli slike kalte han også oss, ikke bare av jøder, men også av hedninger,

25som han også sier hos Hoseas: Det som ikke er mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke er elsket, vil jeg kalle min elskede,

26og det skal skje: På det sted hvor det blev sagt til dem: I er ikke mitt folk, der skal de kalles den levende Guds barn.

27Og Esaias roper ut over Israel: Om tallet på Israels barn er som havets sand, så skal bare levningen bli frelst;

28for sitt ord skal Herren utføre og hastig fullbyrde på jorden.

29Og som Esaias forut har sagt: Hadde ikke den Herre Sebaot levnet oss en sæd, så var vi blitt som Sodoma og gjort like med Gomorra.

30Hvad skal vi da si? At hedninger som ikke søkte rettferdighet, de vant rettferdighet, men det var rettferdigheten av tro;

31Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, de vant ikke frem til denne lov.

32Hvorfor det? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger; for de støtte an mot snublestenen,

33som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe; den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

1Brødre! mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.

2For jeg gir dem det vidnesbyrd at de har nidkjærhet for Gud, men ikke med skjønnsomhet;

3for da de ikke kjente Guds rettferdighet og strevde efter å grunne sin egen rettferdighet, gav de sig ikke inn under Guds rettferdighet.

4For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.

5For Moses skriver om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem;

6men rettferdigheten av troen sier så: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare op til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned - ?

7eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen - det vil si: for å hente Kristus op fra de døde - ?

8Men hvad sier den? Ordet er dig nær, i din munn og i ditt hjerte; det er troens ord, det som vi forkynner,

9for dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud opvakte ham fra de døde, da skal du bli frelst;

10for med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.

11For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

12Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham;

13for hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.

14Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er nogen som forkynner?

15og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt? som skrevet er: Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred, som bærer godt budskap!

16Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Esaias sier: Herre! hvem trodde vel det han hørte av oss?

17Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;

18men jeg sier: Har de da ikke fått høre? Jo til visse; deres røst gikk ut til all jorden, og deres ord til jorderikes ende.

19Men jeg sier: Kjente da Israel ikke til det? Først sier Moses: Jeg vil gjøre eder nidkjære på det som ikke er et folk; på et uforstandig folk vil jeg gjøre eder harme;

20og Esaias våger sig til å si: Jeg blev funnet av dem som ikke søkte mig; jeg åpenbarte mig for dem som ikke spurte efter mig;

21men om Israel sier han: Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.

1Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;

2Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:

3Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.

4Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'al.

5Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;

6men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.

7Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,

8som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.

9Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!

10la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!

11Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;

12men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde!

13For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,

14om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.

15For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?

16Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også.

17Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,

18da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig.

19Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet.

20Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!

21for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.

22Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.

23Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.

24For blev du avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.

25For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,

26og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,

27og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.

28Efter evangeliet er de fiender for eders skyld, men efter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld;

29for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.

30For likesom I før var ulydige mot Gud, men nu har fått miskunn ved disses ulydighet,

31så har også disse nu vært ulydige, forat de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt eder til del;

32for Gud har overgitt dem alle til ulydighet forat han kunde miskunne sig over dem alle.

33O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!

34For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?

35Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen?

36For av ham og ved ham og til ham er alle ting; ham være æren i evighet! Amen.

1Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer - dette er eders åndelige gudstjeneste -

2og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hvad som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!

3For ved den nåde som er mig gitt, sier jeg til enhver iblandt eder at han ikke skal tenke høiere enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt efter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro.

4For likesom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning,

5således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for sig er vi hverandres lemmer.

6Og da vi har ulike nådegaver, alt efter den nåde som er oss gitt, så la oss, om vi har profetisk gave, bruke den efter som vi har tro til,

7eller om vi har en tjeneste, ta vare på tjenesten, eller om en er lærer, på lærdommen,

8eller om en skal formane, på formaningen; den som utdeler, gjøre det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!

9Kjærligheten være uten skrømt; avsky det onde, hold fast ved det gode!

10Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre!

11Vær ikke lunkne i eders iver; vær brennende i ånden; tjen Herren!

12Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen.

13Ta eder av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!

14Velsign dem som forfølger eder; velsign, og forbann ikke!

15Gled eder med de glade, og gråt med de gråtende!

16Ha ett sinnelag mot hverandre; attrå ikke det høie, men hold eder gjerne til det lave; vær ikke selvkloke!

17Gjengjeld ikke nogen ondt med ondt; legg vinn på det som godt er, for alle menneskers åsyn!

18Såfremt det er mulig, da hold I på eders side fred med alle mennesker!

19Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rum! for det er skrevet: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren.

20Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete; om han tørster, gi ham å drikke! for når du gjør dette, sanker du gloende kull på hans hode.

21La dig ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode!

1Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! for det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud,

2så at den som setter sig imot øvrigheten, står Guds ordning imot; men de som står imot, skal få sin dom.

3For de styrende er ikke til redsel for den gode gjerning, men for den onde. Men vil du slippe å frykte for øvrigheten? Gjør det som godt er, så skal du ha ros av den;

4for den er Guds tjener, dig til gode. Men gjør du det som ondt er, da frykt! for den bærer ikke sverdet for intet; for den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er.

5Derfor er det nødvendig å være lydig mot den, ikke bare for straffens skyld, men også for samvittighetens.

6Derfor betaler I jo også skatt; for de er Guds tjenere, som nettop tar vare på dette.

7Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer!

8Bli ingen noget skyldige, uten det å elske hverandre! for den som elsker den annen, har opfylt loven.

9For det ord: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke begjære, og hvad andre bud det kan være, det samles til ett i dette ord: Du skal elske din næste som dig selv.

10Kjærligheten gjør ikke næsten noget ondt; derfor er kjærligheten lovens opfyllelse.

11Og dette må vi gjøre, da vi kjenner tiden, at timen er kommet da vi skal våkne op av søvne; for frelsen er oss nærmere nu enn dengang vi kom til troen.

12Det lider med natten, og det stunder til dag; la oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iklæ oss lysets våben!

13La oss vandre sømmelig, som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i løsaktighet og skamløshet, ikke i kiv og avind,

14men iklæ eder den Herre Jesus Kristus, og bær ikke således omsorg for kjødet at det vekkes begjærligheter!

1Ta eder av den som er svak i troen, uten å sette eder til doms over hans tanker!

2Den ene har tro til å ete alt, men den som er svak, eter bare urter;

3den som eter, ringeakte ikke den som ikke eter, og den som ikke eter, dømme ikke den som eter! for Gud har jo tatt sig av ham.

4Hvem er du som dømmer en fremmed svenn? Han står eller faller for sin egen herre; dog, han skal bli stående; for Herren er mektig til å holde ham oppe.

5Den ene akter en dag fremfor en annen, den andre akter alle dager like; enhver være fullt sikker i sitt eget sinn!

6Den som akter på dagen, gjør det for Herren, og den som ikke akter på dagen, gjør det for Herren. Og den som eter, gjør det for Herren, for han takker Gud; og den som ikke eter, gjør det for Herren og takker Gud.

7For ingen av oss lever for sig selv, og ingen dør for sig selv;

8for om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren; enten vi da lever eller vi dør, hører vi Herren til.

9For derfor døde Kristus og blev levende igjen at han skulde være herre både over levende og over døde.

10Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles frem for Guds domstol.

11For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for mig skal hvert kne bøie sig, og hver tunge skal prise Gud.

12Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for sig selv.

13Derfor, la oss ikke mere dømme hverandre, men fell heller den dom at I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror!

14Jeg vet og er viss på det i den Herre Jesus at ingen ting er uren i sig selv; men for den som holder noget for urent, for ham er det urent.

15For dersom det voldes din bror sorg ved din mat, da vandrer du ikke lenger i kjærlighet; før ikke ved din mat den i fortapelse som Kristus er død for!

16La da ikke eders gode bli spottet!

17Guds rike består jo ikke i å ete og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd;

18for den som heri tjener Kristus, han er velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker.

19La oss derfor strebe efter det som tjener til fred og til innbyrdes opbyggelse!

20Nedbryt ikke Guds verk for mats skyld! Alt er vel rent, men det er ondt for det menneske som eter med samvittighets-anstøt;

21det er godt ikke å ete kjøtt eller drikke vin eller gjøre noget som din bror støter sig ved.

22Du har tro? Ha den hos dig selv, for Gud! Salig er den som ikke dømmer sig selv i det han velger;

23men den som tviler - dersom han eter, så er han dømt, fordi det ikke er gjort av tro; alt som ikke er av tro, er synd.

1Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag;

2enhver av oss være sin næste til behag, til hans gagn, til opbyggelse!

3For Kristus levde heller ikke sig selv til behag, men, som skrevet er: Deres hån som hånte dig, falt på mig.

4For alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, forat vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir.

5Men tålmodets og trøstens Gud gi eder å ha ett sinn innbyrdes efter Kristi Jesu forbillede,

6så at I enige, med én munn, kan prise Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader!

7Derfor ta eder av hverandre, likesom og Kristus tok sig av eder til Guds ære!

8Jeg mener: Kristus er blitt en tjener for de omskårne for Guds sanndruhets skyld, for å stadfeste løftene til fedrene,

9men hedningene skal prise Gud for miskunnhet, som skrevet er: Derfor vil jeg prise dig iblandt hedninger og lovsynge ditt navn.

10Og atter sier Skriften: Gled eder, I hedninger, sammen med hans folk!

11Og atter: Lov Herren, alle hedninger, og pris ham, alle folk!

12Og atter sier Esaias: Det skal komme det Isais rotskudd, han som reiser sig for å herske over hedninger; på ham skal hedningene håpe.

13Men håpets Gud fylle eder med all glede og fred i eders tro, så I kan være rike på håp ved den Hellige Ånds kraft!

14Men også jeg, mine brødre, har den visse tro om eder at I av eder selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre;

15men allikevel har jeg til dels skrevet eder noget djervt til for atter å påminne eder, efter den nåde som er mig gitt av Gud,

16at jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene, idet jeg prestelig forvalter Guds evangelium, forat hedningene kan bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd.

17Derfor har jeg min ros i Kristus Jesus, i min tjeneste for Gud;

18for jeg vil ikke driste mig til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved mig for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning,

19ved tegns og underes kraft, ved Åndens kraft, så at jeg fra Jerusalem og rundt omkring like til Illyria har fullt kunngjort Kristi evangelium,

20dog så at jeg satte min ære i å forkynne evangeliet, ikke der hvor Kristus allerede var nevnt, forat jeg ikke skulde bygge på fremmed grunnvoll,

21men, som skrevet er: De som ikke har fått budskap om ham, skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå.

22Derved især er jeg blitt hindret fra å komme til eder;

23men nu, da jeg ikke lenger har rum i disse land, men i mange år har hatt lengsel efter å komme til eder,

24håper jeg å få se eder på gjennemreisen når jeg drar til Spania, og få følge av eder dit når jeg først i nogen mon har hatt godt av eder.

25Men nu drar jeg til Jerusalem i de helliges tjeneste.

26For Makedonia og Akaia har villet gjøre et sammenskudd for de fattige blandt de hellige i Jerusalem.

27De har så villet, og de står også i gjeld til dem; for har hedningene fått del i deres åndelige goder, da er de også skyldige til å tjene dem med de timelige.

28Når jeg da har fullført dette og lagt denne frukt i deres hender, vil jeg dra derfra gjennem eders by til Spania,

29og jeg vet at når jeg kommer til eder, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse.

30Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet at I strider sammen med mig i eders bønner for mig til Gud,

31forat jeg må utfries fra de vantro i Judea, og mitt ærend til Jerusalem må tekkes de hellige,

32så jeg kan komme til eder med glede, om Gud så vil, og få vederkvege mig sammen med eder.

33Fredens Gud være med eder alle! Amen.

1Jeg anbefaler eder Føbe, vår søster, som er menighets-tjenerinne i Kenkreæ,

2at I tar imot henne i Herren, som det sømmer sig for de hellige, og går henne til hånde i alt som hun måtte trenge eders hjelp i; for hun har også gått mange til hånde, ja mig selv.

3Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus,

4de som har våget sitt eget liv for mitt, og som ikke alene jeg takker, men også alle menigheter av hedningene,

5og hils menigheten i deres hus. Hils Epenetus, min elskede, som er Asias førstegrøde for Kristus.

6Hils Maria, som har arbeidet meget for eder.

7Hils Andronikus og Junias, mine frender og mine medfanger, de som har et godt navn blandt apostlene, de som også før mig er kommet til Kristus.

8Hils Amplias, min elskede i Herren.

9Hils Urbanus, vår medarbeider i Kristus, og Stakys, min elskede.

10Hils Apelles, den prøvede i Kristus. Hils dem av Aristobulus' hus.

11Hils Herodion, min frende. Hils dem av Narkissus' hus som er i Herren.

12Hils Tryfena og Tryfosa, som har arbeidet i Herren. Hils Persis, den elskede, som har arbeidet meget i Herren.

13Hils Rufus, den utvalgte i Herren, og hans og min mor.

14Hils Asynkritus, Flegon, Hermes, Patrobas, Hermas, og brødrene hos dem.

15Hils Filologus og Julia, Nereus og hans søster og Olympas, og alle de hellige hos dem.

16Hils hverandre med et hellig kyss! Alle Kristi menigheter hilser eder.

17Men jeg formaner eder, brødre, til å holde øie med dem som volder tvedrakten og anstøtene imot den lære som I har lært, og gå av veien for dem;

18for disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk, og ved sin søte tale og sine fagre ord dårer de de enfoldiges hjerter.

19For ordet om eders lydighet er kommet ut til alle; derfor gleder jeg mig over eder, men jeg ønsker at I skal være vise til det gode og rene for det onde.

20Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder!

21Timoteus, min medarbeider, og Lukius og Jason og Sosipater, mine frender, hilser eder.

22Jeg Tertius, som nedskriver brevet, hilser eder i Herren.

23Gajus, min og hele menighetens vert, hilser eder. Erastus, byens regnskapsfører, og broderen Kvartus hilser eder.

24Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eder alle! Amen.

25Men ham som er mektig til å styrke eder efter mitt evangelium og Jesu Kristi forkynnelse, efter åpenbaringen av den hemmelighet som har vært fortidd i evige tider,

26men nu er kommet for lyset og ved profetiske skrifter efter den evige Guds befaling kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet,

27ham, den ene vise Gud ved Jesus Kristus, være æren i all evighet! Amen.