Tampereen Paikallisseurakunnan sivusto

1Eftersom mange har tatt sig fore å sette op en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss,

2således som de som fra først av var øienvidner og blev ordets tjenere, har overgitt oss det,

3så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus,

4forat du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er oplært i.

5I de dager da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og han hadde en hustru av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.

6De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

7Og de hadde ikke barn; for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet langt ut i årene.

8Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte,

9at det efter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse;

10og hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

11Da åpenbarte en Herrens engel sig for ham og stod på høire side av røkoffer-alteret.

12Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham.

13Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes;

14og han skal bli dig til glede og fryd, og mange skal glede sig over hans fødsel.

15For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv;

16og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud,

17og han skal gå i forveien for ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.

18Og Sakarias sa til engelen: Hvorav skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt ute i årene.

19Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap;

20og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid.

21Og folket stod og ventet på Sakarias, og de undredes over at han blev så lenge i templet.

22Men da han kom ut, kunde han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, og han nikket til dem, og var og blev stum.

23Og det skjedde da hans tjenestedager var til ende, da drog han hjem til sitt hus.

24Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

25Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene.

26Men i den sjette måned blev engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

27til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria.

28Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner!

29Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen.

30Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud;

31og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.

32Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

33og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

34Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?

35Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.

36Og se, Elisabet, din slektning, har også undfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nu i sin sjette måned.

37For ingen ting er umulig for Gud.

38Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; mig skje efter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne.

39Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda,

40og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet.

41Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd

42og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

43Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig?

44For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.

45Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.

46Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

47og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,

48han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,

49fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,

50og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

51Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;

52han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

53hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

54Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu

55- således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

56Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

57Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,

58og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.

59Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.

60Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.

61Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.

62De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.

63Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.

64Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

65Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,

66og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

67Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:

68Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

69Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

70således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,

71en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

72for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

73den ed han svor Abraham, vår far,

74for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

75i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.

76Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

77for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse

78for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,

79for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

80Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.

1Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulde innskrives i manntall.

2Dette var den første innskrivning, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria.

3Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by.

4Men også Josef drog op fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt,

5for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig.

6Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde.

7Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget.

8Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord.

9Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet.

10Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket!

11Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.

12Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe.

13Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa:

14Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker hans velbehag!

15Og det skjedde da englene var faret fra dem op til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nu gå like til Betlehem og se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss!

16Og de skyndte sig og kom og fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben;

17og da de hadde sett det, fortalte de dem det ord som var sagt dem om dette barn.

18Og alle som hørte det, undret sig over det som blev dem sagt av hyrdene;

19men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.

20Og hyrdene vendte tilbake, og priste og lovet Gud for alt det de hadde hørt og sett, således som det var blitt sagt dem.

21Og da åtte dager var til ende, og han skulde omskjæres, blev han kalt Jesus, det navn som engelen hadde nevnt før han blev undfanget i mors liv.

22Og da deres renselses-dager efter Mose lov var til ende, førte de ham op til Jerusalem for å stille ham frem for Herren -

23som det er skrevet i Herrens lov: Alt mannkjønn som åpner mors liv, skal kalles hellig for Herren -

24og for å gi offer, efter det som er sagt i Herrens lov, et par turtelduer eller to due-unger.

25Og se, det var en mann i Jerusalem ved navn Simeon, og denne mann var rettferdig og gudfryktig og ventet på Israels trøst; og den Hellige Ånd var over ham,

26og det var åpenbaret ham av den Hellige Ånd at han ikke skulde se døden før han hadde sett Herrens salvede.

27Han kom, drevet av Ånden, inn i templet, og da foreldrene førte barnet Jesus inn for å gjøre med ham som skikk var efter loven,

28da tok han ham på sine armer og lovet Gud og sa:

29Herre! nu lar du din tjener fare herfra i fred, efter ditt ord;

30for mine øine har sett din frelse,

31som du har beredt for alle folks åsyn,

32et lys til åpenbarelse for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel.

33Og hans far og hans mor undret sig over det som blev talt om ham.

34Og Simeon velsignet dem, og sa til hans mor Maria: Se, denne er satt til fall og opreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt;

35men også din sjel skal et sverd gjennemstinge, forat mange hjerters tanker skal bli åpenbaret.

36Og der var en profetinne, Anna, Fanuels datter, av Asers stamme; hun var kommet langt ut i årene, hadde levd med sin mann i syv år efter sin jomfrustand,

37og nu for sig selv som enke inntil en alder av fire og åtti år; hun vek aldri fra templet, men tjente Gud med faste og bønn natt og dag.

38Og hun trådte til i samme stund og priste Gud, og hun talte om ham til alle dem som ventet på forløsning for Jerusalem.

39Og da de hadde fullført alt efter Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til sin by Nasaret.

40Men barnet vokste og blev sterkt og fullt av visdom, og Guds velbehag var over ham.

41Og hans foreldre drog hvert år til Jerusalem til påskefesten.

42Og da han var tolv år gammel, drog de der op, som det var skikk på høitiden;

43og da de hadde vært der de dager til ende, og de vendte hjem igjen, blev barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og hans foreldre visste ikke om det.

44Men da de trodde at han var i reisefølget, kom de en dags reise frem, og lette efter ham blandt slektninger og kjenninger;

45og da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette efter ham.

46Og det skjedde tre dager derefter, da fant de ham i templet; der satt han midt iblandt lærerne og hørte på dem og spurte dem,

47og alle som hørte ham, var ute av sig selv av forundring over hans forstand og svar.

48Og da de så ham, blev de forferdet, og hans mor sa til ham: Barn! hvorfor gjorde du oss dette? Se, din far og jeg har lett efter dig med smerte.

49Og han sa til dem: Hvorfor lette I efter mig? Visste I ikke at jeg må være i min Faders hus?

50Men de forstod ikke det ord han talte til dem.

51Og han gikk ned med dem og kom til Nasaret og var dem lydig. Og hans mor gjemte alle disse ord i sitt hjerte.

52Og Jesus gikk frem i visdom og alder og yndest hos Gud og mennesker.

1I det femtende år av keiser Tiberius' regjering, mens Pontius Pilatus var landshøvding i Judea, og Herodes fjerdingsfyrste i Galilea, og hans bror Filip fjerdingsfyrste i det itureiske og trakonittiske land, og Lysanias fjerdingsfyrste i Abilene,

2mens Annas og Kaifas var yppersteprester, da kom Guds ord til Johannes, Sakarias' sønn, i ørkenen;

3og han kom rundt i hele landet om Jordan og forkynte omvendelses dåp til syndenes forlatelse,

4således som det er skrevet i profeten Esaias' talers bok: Det er en røst av en som roper i ørkenen: Rydd Herrens vei, gjør hans stier jevne!

5Hver dal skal fylles, og hvert fjell og hver haug skal senkes, og det krokete skal rettes, og de knudrete veier jevnes,

6og alt kjød skal se Guds frelse.

7Han sa da til folket som drog ut for å døpes av ham: Ormeyngel! hvem lærte eder å fly for den kommende vrede?

8Bær derfor frukter som er omvendelsen verdige, og gi eder ikke til å si ved eder selv: Vi har Abraham til far! for jeg sier eder at Gud kan opvekke Abraham barn av disse stener.

9Øksen ligger også allerede ved roten av trærne; derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hugget ned og kastet på ilden.

10Og folket spurte ham: Hvad skal vi da gjøre?

11Han svarte dem: Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre likeså!

12Men også toldere kom for å døpes, og de sa til ham: Mester! hvad skal vi gjøre?

13Han sa til dem: Krev ikke mere enn hvad eder er foreskrevet!

14Men også krigsfolk spurte ham og sa: Og vi, hvad skal vi gjøre? Og han sa til dem: Press ikke penger ut av nogen ved vold eller ved svik, og la eder nøie med eders lønn!

15Men da folket gikk i forventning, og alle tenkte i sitt hjerte på Johannes, om ikke han var Messias,

16da svarte Johannes og sa til alle: Jeg døper eder med vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;

17han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle hveten i sin lade, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

18Også mange andre formaninger gav han folket, og forkynte dem evangeliet.

19Men fjerdingsfyrsten Herodes, som blev refset av ham for sin brorkone Herodias' skyld, og for alt det onde Herodes hadde gjort,

20han la også dette til alt det andre, at han kastet Johannes i fengsel.

21Men det skjedde da alt folket lot sig døpe, og Jesus var blitt døpt og bad, da åpnet himmelen sig,

22og den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og en røst kom fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i dig har jeg velbehag.

23Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning, og han var, efter det folk holdt ham for, sønn av Josef, sønn av Eli,

24sønn av Mattat, sønn av Levi, sønn av Melki, sønn av Jannai, sønn av Josef,

25sønn av Mattatias, sønn av Amos, sønn av Nahum, sønn av Esli, sønn av Naggai,

26sønn av Ma'at, sønn av Mattatias, sønn av Sime'i, sønn av Josek, sønn av Joda,

27sønn av Johanan, sønn av Resa, sønn av Serubabel, sønn av Sealtiel, sønn av Neri,

28sønn av Melki, sønn av Addi, sønn av Kosam, sønn av Elmadam, sønn av Er,

29sønn av Josva, sønn av Elieser, sønn av Jorim, sønn av Mattat, sønn av Levi,

30sønn av Simeon, sønn av Juda, sønn av Josef, sønn av Jonam, sønn av Eljakim,

31sønn av Melea, sønn av Mana, sønn av Mattata, sønn av Natan, sønn av David,

32sønn av Isai, sønn av Obed, sønn av Boas, sønn av Salmon, sønn av Nahson,

33sønn av Aminadab, sønn av Ram, sønn av Hesron, sønn av Peres, sønn av Juda,

34sønn av Jakob, sønn av Isak, sønn av Abraham, sønn av Tarah, sønn av Nakor,

35sønn av Serug, sønn av Re'u, sønn av Peleg, sønn av Eber, sønn av Salah,

36sønn av Kenan, sønn av Arpaksad, sønn av Sem, sønn av Noah, sønn av Lamek,

37sønn av Metusalah, sønn av Enok, sønn av Jared, sønn av Malalael, sønn av Kenan,

38sønn av Enos, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn.

1Men Jesus vendte tilbake fra Jordan, full av den Hellige Ånd, og han blev av Ånden ført om i ørkenen

2og i firti dager fristet av djevelen. Og han åt intet i de dager, og da de var til ende, blev han hungrig.

3Da sa djevelen til ham: Er du Guds Sønn, da si til denne sten at den skal bli til brød!

4Og Jesus svarte ham: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.

5Og djevelen førte ham op på et høit fjell og viste ham alle verdens riker i et øieblikk.

6Og djevelen sa til ham: Dig vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet; for mig er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil;

7vil nu du falle ned og tilbede mig, da skal det alt sammen være ditt.

8Og Jesus svarte ham og sa: Det er skrevet: Du skal tilbede Herren din Gud, og ham alene skal du tjene.

9Og han førte ham til Jerusalem og stilte ham på templets tinde og sa til ham: Er du Guds Sønn, da kast dig ned herfra!

10for det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om dig at de skal bevare dig,

11og de skal bære dig på hendene, forat du ikke skal støte din fot på nogen sten.

12Og Jesus svarte og sa til ham: Det er sagt: Du skal ikke friste Herren din Gud.

13Og da djevelen hadde endt all fristelse, vek han fra ham for en tid.

14Og Jesus vendte i Åndens kraft tilbake til Galilea, og rykte om ham kom ut over hele landet deromkring.

15Og han lærte i deres synagoger, og blev prist av alle.

16Og han kom til Nasaret, hvor han var opfostret, og gikk efter sin sedvane på sabbatsdagen inn i synagogen og stod op for å lese for dem.

17Og de gav ham profeten Esaias' bok, og da han slo boken op, fant han det sted hvor det var skrevet:

18Herrens Ånd er over mig, fordi han salvet mig til å forkynne evangeliet for fattige; han har utsendt mig for å forkynne fanger at de skal få frihet, og blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte i frihet,

19for å forkynne et velbehagelig år fra Herren.

20Og han lukket boken og gav den til tjeneren og satte sig, og alle som var i synagogen, hadde sine øine festet på ham.

21Han begynte da med å si til dem: Idag er dette Skriftens ord opfylt for eders ører.

22Og alle gav ham vidnesbyrd og undret sig over de livsalige ord som gikk ut av hans munn, og de sa: Er ikke dette Josefs sønn?

23Og han sa til dem: I vil visst si til mig dette ordsprog: Læge, læg dig selv! Hvad vi har hørt du gjorde i Kapernaum, gjør det også her på ditt hjemsted!

24Men han sa: Sannelig sier jeg eder: Ingen profet blir vel mottatt på sitt hjemsted.

25Og i sannhet sier jeg eder: Det var mange enker i Israel i Elias' dager, dengang da himmelen blev lukket for tre år og seks måneder, da det blev en stor hunger over hele landet,

26og til ingen av dem blev Elias sendt, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land.

27Og det var mange spedalske i Israel på profeten Elisas tid, og ingen av dem blev renset, men bare syreren Na'aman.

28Og alle i synagogen blev fulle av vrede da de hørte dette,

29og de stod op og drev ham ut av byen og førte ham ut på brynet av det fjell som deres by var bygget på, for å styrte ham ned.

30Men han gikk midt gjennem flokken og drog bort.

31Og han kom ned til Kapernaum, en by i Galilea, og lærte dem på sabbaten,

32og de var slått av forundring over hans lære; for hans tale var med myndighet.

33Og i synagogen var det en mann som var besatt av en uren ånd, og han ropte med høi røst:

34Å, hvad har vi med dig å gjøre, Jesus fra Nasaret? Du er kommet for å ødelegge oss; jeg vet hvem du er, du Guds hellige!

35Og Jesus truet den og sa: Ti, og far ut av ham! Og den onde ånd kastet ham ned midt iblandt dem og fór ut av ham uten å skade ham.

36Og redsel kom over alle, og de talte med hverandre og sa: Hvad er dette for et ord? for med myndighet og makt byder han de urene ånder, og de farer ut!

37Og rykte om ham kom ut til hvert sted i landet deromkring.

38Og han stod op og forlot synagogen, og gikk inn i Simons hus. Men Simons svigermor lå i sterk feber, og de bad ham hjelpe henne.

39Og han stod over henne og truet feberen, og den forlot henne; og straks stod hun op og tjente dem.

40Men da solen gikk ned, kom alle som hadde syke som led av forskjellige sykdommer, og førte dem til ham; og han la sine hender på hver især av dem og helbredet dem.

41Også onde ånder fór ut av mange, og de ropte: Du er Guds Sønn! Og han truet dem og tillot dem ikke å tale, fordi de visste at han var Messias.

42Men da det var blitt dag, gikk han ut og drog til et øde sted, og folket lette efter ham, og de kom like til ham og holdt på ham, forat han ikke skulde gå fra dem.

43Men han sa til dem: Også i de andre byer må jeg forkynne evangeliet om Guds rike; for dertil er jeg utsendt.

44Og han forkynte ordet i synagogene i Galilea.

1Men det skjedde da folket trengte sig inn på ham og hørte Guds ord, og han stod ved Gennesaret-sjøen,

2da så han to båter ligge ved sjøen; men fiskerne var gått ut av dem og skyllet garnene.

3Han gikk da ut i en av båtene, som tilhørte Simon, og bad ham legge litt ut fra land; og han satte sig i båten og lærte folket.

4Men da han holdt op å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet, og kast eders garn ut til en drett!

5Og Simon svarte ham: Mester! vi har strevet hele natten og ikke fått noget; men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.

6Og de gjorde så, og fanget en stor mengde fisk; og deres garn revnet.

7Og de vinket til sine lagsbrødre i den andre båt, at de skulde komme og ta i med dem; og de kom, og de fylte begge båtene, så de holdt på å synke.

8Men da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra mig! for jeg er en syndig mann.

9For redsel kom over ham og alle dem som var med ham, for den fiskedrett som de hadde fått;

10likeså Jakob og Johannes, Sebedeus' sønner, som var i lag med Simon. Og Jesus sa til Simon: Frykt ikke! fra nu av skal du fange mennesker.

11Da rodde de båtene i land og forlot alt og fulgte ham.

12Og det skjedde da han var i en av byene, se, da var det en mann som var full av spedalskhet; og da han så Jesus, falt han ned på sitt ansikt, bad ham og sa: Herre! om du vil, kan du rense mig.

13Og Jesus rakte hånden ut, rørte ved ham og sa: Jeg vil; bli ren! Og straks forlot spedalskheten ham.

14Og han bød ham at han ikke skulde si det til nogen; men gå og te dig for presten og ofre for din renselse, således som Moses har påbudt, til et vidnesbyrd for dem!

15Men ordet om ham kom ennu mere ut, og meget folk kom sammen for å høre og for å bli helbredet for sine sykdommer;

16men han drog sig tilbake til øde steder og var der i bønn.

17Og det skjedde en av dagene mens han lærte, og der satt fariseere og lovlærere som var kommet fra hver by i Galilea og Judea og fra Jerusalem, og Herrens kraft var hos ham til å helbrede:

18se, da kom nogen menn som bar en mann på en seng, han var verkbrudden; og de søkte å få ham inn og legge ham ned foran ham.

19Og da de for folketrengselen ikke fant nogen vei til å få ham inn, steg de op på taket og firte ham med sengen ned mellem takstenene midt foran Jesus.

20Og da han så deres tro, sa han: Menneske! dine synder er dig forlatt.

21Da begynte de skriftlærde og fariseerne å tenke så: Hvem er denne mann, som taler bespottelser? Hvem kan forlate synder uten Gud alene?

22Men da Jesus merket deres tanker, svarte han og sa til dem: Hvad er det I tenker i eders hjerter?

23Hvad er lettest, enten å si: Dine synder er dig forlatt, eller å si: Stå op og gå?

24Men forat I skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - så sa han til den verkbrudne: Jeg sier dig: Stå op og ta din seng og gå hjem til ditt hus!

25Og straks stod han op for deres øine og tok det han lå på, og gikk hjem til sitt hus og priste Gud.

26Da kom det forferdelse over dem alle, og de priste Gud, og de blev fulle av frykt og sa: Idag har vi sett utrolige ting!

27Derefter gikk han ut, og han så en tolder ved navn Levi sitte på tollboden; og han sa til ham: Følg mig!

28Og han forlot alt og stod op og fulgte ham.

29Og Levi gjorde et stort gjestebud for ham i sitt hus, og der var en stor mengde toldere og andre som satt til bords med dem.

30Og fariseerne og deres skriftlærde knurret mot hans disipler og sa: Hvorfor eter og drikker I med toldere og syndere?

31Og Jesus svarte og sa til dem: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt;

32jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.

33De sa til ham: Johannes' disipler holder jevnlig faste og bønn, og fariseernes disipler likeså; men dine eter og drikker.

34Men Jesus sa til dem: Kan I vel få brudesvennene til å faste så lenge brudgommen er hos dem?

35Men de dager skal komme da brudgommen blir tatt fra dem; da skal de faste, i de dager.

36Han sa også en lignelse til dem: Ingen river en lapp av et nytt klædebon og setter den på et gammelt; ellers river han det nye i sønder, og lappen av det nye passer ikke til det gamle.

37Og ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker; ellers vil den nye vin sprenge sekkene, og den selv spilles og sekkene ødelegges;

38men ny vin skal fylles i nye skinnsekker.

39Og ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny; han sier: den gamle er god.

1Det skjedde på den næst-første sabbat at han gikk gjennem en aker, og hans disipler plukket aks og gned dem ut med hendene og åt.

2Da sa nogen av fariseerne: Hvorfor gjør I det som det ikke er tillatt å gjøre på sabbaten?

3Og Jesus svarte og sa til dem: Har I da ikke lest hvad David gjorde da han var sulten, han selv og de som var med ham,

4hvorledes han gikk inn i Guds hus og tok skuebrødene og åt, og gav også dem som var med ham? Og dem har ingen lov til å ete uten prestene alene.

5Og han sa til dem: Menneskesønnen er herre også over sabbaten.

6Og det skjedde på en annen sabbat at han gikk inn i synagogen og lærte; og der var en mann hvis høire hånd var vissen.

7Men de skriftlærde og fariseerne lurte på ham, om han vilde helbrede på sabbaten, forat de kunde finne klagemål imot ham.

8Men han visste deres tanker, og han sa til mannen som hadde den visne hånd: Stå op og kom frem! Og han stod op og trådte frem.

9Da sa Jesus til dem: Jeg spør eder om det er tillatt på sabbaten å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å spille det?

10Og han så omkring på dem alle og sa til ham: Rekk din hånd ut! Og han gjorde så, og hans hånd blev frisk igjen.

11Men de blev rent rasende, og talte med hverandre om hvad de skulde gjøre med Jesus.

12Og det skjedde i de dager at han gikk op i fjellet for å bede, og han var der hele natten i bønn til Gud.

13Og da det blev dag, kalte han sine disipler til sig, og han valgte sig ut tolv av dem og gav dem navnet apostler:

14Simon, som han også gav navnet Peter, og hans bror Andreas, og Jakob og Johannes og Filip og Bartolomeus

15og Matteus og Tomas og Jakob, Alfeus' sønn, og Simon, som kaltes ivreren,

16og Judas, Jakobs sønn, og Judas Iskariot, som blev forræder.

17Og han gikk ned med dem, og han blev stående på en slette, og med ham en stor flokk av hans disipler og en stor mengde folk fra hele Judea og Jerusalem og fra havkanten ved Tyrus og Sidon,

18som var kommet for å høre ham og for å bli lægt for sine sykdommer; og de som var plaget av urene ånder, blev helbredet.

19Og alt folket søkte å få røre ved ham; for en kraft gikk ut fra ham og helbredet alle.

20Og han løftet sine øine på sine disipler og sa: Salige er I fattige; for Guds rike er eders.

21Salige er I som nu hungrer; for I skal mettes. Salige er I som nu gråter; for I skal le.

22Salige er I når menneskene hater eder, og når de ikke vil vite av eder, og spotter eder og kaster eders navn fra sig som noget ondt, for Menneskesønnens skyld.

23Gled eder på den dag og spring av fryd! for se, eders lønn er stor i himmelen; for på samme vis gjorde deres fedre med profetene.

24Men ve eder, I rike! for I har allerede fått eders trøst.

25Ve eder, I som nu er mette! for I skal hungre. Ve eder, I som nu ler! for I skal sørge og gråte.

26Ve eder når alle mennesker taler vel om eder! for på samme vis gjorde deres fedre med de falske profeter.

27Men til eder som hører, sier jeg: Elsk eders fiender, gjør vel imot dem som hater eder,

28velsign dem som forbanner eder, bed for dem som taler ille om eder!

29Når en slår dig på det ene kinn, så by og det andre frem, og når en tar din kappe fra dig, da nekt ham heller ikke kjortelen!

30Gi hver den som ber dig, og om en tar fra dig det som ditt er, da krev det ikke igjen!

31Og som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.

32Og om I elsker dem som elsker eder, hvad er det å takke eder for? Også syndere elsker jo dem som dem elsker.

33Og om I gjør vel imot dem som gjør vel imot eder, hvad er det å takke eder for? Også syndere gjør det samme.

34Og om I låner til dem som I håper å få igjen av, hvad er det å takke eder for? Også syndere låner til syndere for å få like igjen.

35Men elsk eders fiender, og gjør vel og lån uten å vente noget igjen! så skal eders lønn være stor, og I skal være den Høiestes barn; for han er god mot de utakknemlige og onde.

36Vær barmhjertige, likesom eders Fader er barmhjertig,

37og døm ikke, så skal I ikke dømmes, og fordøm ikke, så skal I ikke fordømmes; forlat, så skal eder forlates;

38gi, så skal eder gis! et godt, stoppet, rystet, overfylt mål skal gis eder i fanget; for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.

39Han sa også en lignelse til dem: Kan en blind lede en blind? kommer de ikke begge til å falle i grøften?

40En disippel er ikke over sin mester, men enhver som er full-lært, blir som sin mester.

41Og hvorfor ser du splinten i din brors øie, men bjelken i ditt eget øie blir du ikke var?

42Hvorledes kan du si til din bror: Bror! la mig dra ut splinten som er i ditt øie, du som ikke ser bjelken i ditt eget øie? Du hykler! dra først bjelken ut av ditt eget øie, så kan du se å dra ut splinten som er i din brors øie!

43For det er ikke noget godt tre som bærer dårlig frukt, og heller ikke noget dårlig tre som bærer god frukt.

44For hvert tre kjennes på sin frukt; en sanker jo ikke fiken av tornebusker, og en plukker ikke vindruer av tornekratt.

45Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn.

46Men hvorfor kaller I mig Herre, Herre, og gjør ikke det jeg sier?

47Hver den som kommer til mig og hører mine ord og gjør efter dem - hvem han er lik, vil jeg vise eder.

48Han er lik et menneske som skulde bygge et hus, og som gravde dypt ned og la grunnvollen på fjell; og da det blev flom, brøt strømmen imot det hus, og den var ikke i stand til å rokke det, fordi det var godt bygget.

49Men den som hører og ikke gjør derefter, han er lik et menneske som bygget sitt hus på bare jorden uten grunnvoll; og strømmen brøt imot det, og det falt straks, og det blev et stort fall da det hus falt.

1Da han hadde fullendt sin tale for folkets ører, gikk han inn i Kapernaum.

2Og en høvedsmann hadde en tjener som var syk og nær ved å dø, og han var ham meget kjær.

3Da han nu hørte om Jesus, sendte han nogen av jødenes eldste til ham og bad ham at han vilde komme og helbrede hans tjener.

4De kom da til Jesus, og bad ham inderlig og sa: Han er vel verd at du gjør dette for ham;

5for han elsker vårt folk, og det er han som har bygget synagogen for oss.

6Jesus gikk da med dem. Men da han ikke hadde langt igjen til huset, sendte høvedsmannen nogen venner til ham og lot si: Herre, umak dig ikke! for jeg er for ringe til at du skal gå inn under mitt tak;

7derfor aktet jeg mig heller ikke verdig til å gå til dig; men si et ord, så blir min dreng helbredet!

8For jeg er også en mann som står under overordnede, men har stridsmenn under mig igjen; og sier jeg til den ene: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.

9Men da Jesus hørte dette, undret han sig over ham, og han vendte sig om og sa til folket som fulgte ham: Jeg sier eder: Ikke engang i Israel har jeg funnet så stor en tro.

10Og da de som var utsendt, kom hjem igjen, fant de den syke tjener aldeles frisk.

11Dagen derefter skjedde det at han drog til en by som heter Nain, og mange av hans disipler gikk med ham, og meget folk.

12Da han nu kom nær til byens port, se, da blev en død båret ut, som var sin mors eneste sønn, og hun var enke, og meget folk fra byen var med henne.

13Og da Herren så henne, ynkedes han inderlig over henne og sa til henne: Gråt ikke!

14Og han trådte til og rørte ved båren, og de som bar den, stod stille, og han sa: Du unge mann! jeg sier dig: Stå op!

15Og den døde reiste sig op og begynte å tale; og han gav ham til hans mor.

16Da kom det frykt over dem alle, og de priste Gud og sa: En stor profet er opreist blandt oss, og Gud har gjestet sitt folk.

17Og dette ord kom ut om ham i hele Judea og i hele landet deromkring.

18Og Johannes' disipler fortalte ham om alt dette. Da kalte Johannes to av sine disipler til sig,

19og sendte dem til Herren og lot si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

20Mennene kom da til ham og sa: Døperen Johannes har sendt oss til dig og lar si: Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?

21I den samme stund helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet.

22Og Jesus svarte og sa til dem: Gå bort og fortell Johannes det som I har sett og hørt: blinde ser, halte går, spedalske renses, døve hører, døde står op, og evangeliet forkynnes for fattige;

23og salig er den som ikke tar anstøt av mig.

24Da nu sendebudene fra Johannes var gått bort, begynte han å tale til folket om Johannes: Hvorfor var det I gikk ut i ørkenen? for å se et rør som svaier for vinden?

25Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se et menneske klædd i fine klær? Se, de som går prektig klædd og lever i vellevnet, er i kongenes saler.

26Eller hvorfor var det I gikk der ut? for å se en profet? Ja, jeg sier eder, endog mere enn en profet.

27Det er ham det er skrevet om: Se, jeg sender mitt bud for ditt åsyn; han skal rydde din vei for dig.

28Jeg sier eder: Større profet enn Johannes er ingen blandt dem som er født av kvinner; men den minste i Guds rike er større enn han.

29Og alt folket som hørte ham, og tolderne, de gav Gud rett og lot sig døpe med Johannes' dåp;

30men fariseerne og de lovkyndige gjorde Guds råd til intet for sig og lot sig ikke døpe av ham.

31Hvem skal jeg da ligne denne slekts mennesker med, og hvem er de like?

32De ligner små barn som sitter på torvet og roper til hverandre og sier: Vi blåste på fløite for eder, og I vilde ikke danse, vi sang sørgesanger, og I vilde ikke gråte.

33For døperen Johannes er kommet; han hverken åt brød eller drakk vin, og I sier: Han er besatt!

34Menneskesønnen er kommet; han eter og drikker, og I sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolderes og synderes venn!

35Og visdommen er rettferdiggjort av alle sine barn.

36Men en av fariseerne bad ham at han vilde ete hos ham; og han gikk inn i fariseerens hus og satte sig til bords.

37Og se, det var en kvinne der i byen, som var en synderinne, og da hun fikk vite at han satt til bords i fariseerens hus, kom hun med en alabaster-krukke med salve

38og stod bak ved hans føtter og gråt, og begynte å væte hans føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår og kysset hans føtter og salvet dem med salven.

39Men da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, sa han ved sig selv: Var denne mann en profet, da visste han hvem og hvordan denne kvinne er som rører ved ham, at hun er en synderinne.

40Og Jesus svarte og sa til ham: Simon! jeg har noget å si dig. Han sier: Mester, si frem!

41En som lånte ut penger, hadde to skyldnere; den ene skyldte ham fem hundre penninger, og den andre femti;

42da de ikke hadde noget å betale med, eftergav han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da elske ham mest?

43Simon svarte: Jeg tenker: Den han eftergav mest. Da sa han til ham: Du dømte rett.

44Og han vendte sig mot kvinnen og sa til Simon: Ser du denne kvinne? Jeg kom inn i ditt hus, du gav mig ikke vann til mine føtter, men hun vætte mine føtter med sine tårer og tørket dem med sitt hår;

45du gav mig ikke noget kyss, men hun holdt ikke op å kysse mine føtter fra den stund jeg kom inn;

46du salvet ikke mitt hode med olje, men hun salvet mine føtter med salve.

47Derfor sier jeg dig: Hennes mange synder er henne forlatt, for hun elsket meget; men den som lite forlates, elsker lite.

48Og han sa til henne: Dine synder er dig forlatt.

49Da begynte de som satt til bords med ham, å si ved sig selv: Hvem er denne mann, som endog forlater synder?

50Men han sa til kvinnen: Din tro har frelst dig; gå bort i fred!

1Og det skjedde derefter at han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike, og de tolv var med ham,

2og likeså nogen kvinner som var helbredet for onde ånder og sykdommer: Maria med tilnavnet Magdalena, som syv onde ånder var faret ut av,

3og Johanna, som var gift med Kuzas, Herodes' foged, og Susanna og mange andre, som tjente dem med det de eide.

4Da nu meget folk strømmet sammen, og de som bodde omkring i byene, drog ut til ham, sa han i en lignelse:

5En såmann gikk ut for å så sin sæd, og da han sådde, falt noget ved veien; og det blev trådt ned, og himmelens fugler åt det op.

6Og noget falt på stengrunn; og da det var vokset op, visnet det, fordi det ikke hadde væte.

7Og noget falt midt iblandt torner; og tornene vokste op med og kvalte det.

8Og noget falt i god jord; og det vokste op og bar frukt i hundre fold. Da han sa dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre!

9Men hans disipler spurte ham hvad denne lignelse skulde bety.

10Han sa da: Eder er det gitt å få vite Guds rikes hemmeligheter; men de andre gis det i lignelser, forat de skal se og dog ikke se, og høre og dog ikke forstå.

11Men dette er lignelsen: Sæden er Guds ord.

12De ved veien er de som hører det; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerte, forat de ikke skal tro og bli frelst.

13De på stengrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det; men de har ikke rot; de tror til en tid, og i prøvelsens stund faller de fra.

14Det som falt iblandt torner, det er de som hører, og mens de vandrer under bekymringer og rikdom og livets lyst, kveles de, og bærer ikke fullmoden frukt.

15Men det i den gode jord, det er de som hører ordet og holder det fast i et vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet.

16Men ingen som tender et lys, skjuler det med et kar eller setter det under en seng; han setter det i en stake, forat de som kommer inn, kan se lyset.

17For det er ingen ting skjult som ikke skal bli åpenbar, og ingen ting dulgt som ikke skal bli kjent og komme for dagen.

18Se derfor til hvorledes I hører! for den som har, ham skal gis, og den som ikke har, fra ham skal endog tas det han tykkes sig å ha.

19Men hans mor og hans brødre kom til ham, og de kunde ikke nå frem til ham for folket.

20Det blev da meldt ham: Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne få se dig.

21Men han svarte og sa til dem: Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør efter det.

22Og det skjedde en av dagene at han gikk ut i en båt, og hans disipler med ham, og han sa til dem: La oss fare over til hin side av sjøen! Og de la fra land.

23Men mens de seilte, sovnet han; og det fór en stormvind ned over sjøen, og båten fyltes, og de var i fare.

24Da gikk de til ham og vekket ham op og sa: Mester! mester! vi går under! Men han stod op og truet vinden og bølgene; og de la sig, og det blev blikkstille.

25Og han sa til dem: Hvor er eders tro? Men de blev forferdet og undret sig og sa til hverandre: Hvad er da dette for en, som endog byder vindene og vannet, og de er ham lydige?

26Og de seilte frem til gergesenernes bygd, som er rett imot Galilea.

27Da han var gått i land, møtte det ham en mann fra byen, som var besatt av onde ånder; han hadde ikke hatt klær på sig i lang tid, og han holdt sig ikke i hus, men i gravene.

28Da han så Jesus, satte han i et skrik og falt ned for ham og sa med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg ber dig, pin mig ikke!

29For han bød den urene ånd fare ut av mannen; i lange tider hadde den revet ham med sig, og han blev bundet med lenker og fotjern og holdt under vakt; og han sønderrev båndene og blev drevet av den onde ånd ut i ørkenene.

30Men Jesus spurte ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Legion! For mange onde ånder var faret i ham.

31Og de bad ham at han ikke vilde byde dem fare ned i avgrunnen.

32Men det var på stedet en stor svinehjord, som gikk og beitet i fellet, og de bad ham at han vilde gi dem lov til å fare inn i dem; og han gav dem lov.

33Så fór da de onde ånder ut av mannen og inn i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen og druknet.

34Men da gjæterne så det som hadde hendt, tok de flukten, og fortalte det i byen og i bygden.

35Folk kom da ut for å se hvad som hadde hendt, og de kom til Jesus, og fant mannen som de onde ånder var faret ut av, sittende påklædd og ved sans og samling ved Jesu føtter, og de blev forferdet.

36Men de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes den besatte var blitt frelst.

37Og hele folkemengden i gergesenernes bygd bad ham dra bort fra dem; for det var en stor frykt over dem. Og han gikk i båten og vendte tilbake igjen.

38Mannen som de onde ånder var faret ut av, bad om å få være med ham. Men han sendte ham fra sig og sa:

39Gå hjem til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort imot dig! Og han gikk bort og kunngjorde over hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham.

40Men da Jesus kom tilbake, tok folket imot ham; for alle ventet på ham.

41Og se, det kom en mann ved navn Jairus, som var forstander for synagogen, og han falt ned for Jesu føtter og bad ham komme inn i hans hus;

42for han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Da nu Jesus gikk avsted, trengte folket sig inn på ham;

43og en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år og hadde kostet på læger alt det hun skulde leve av, og ikke kunnet bli helbredet av nogen,

44hun trådte til bakfra og rørte ved det ytterste av hans klædebon, og straks stanset hennes blodsott.

45Og Jesus sa: Hvem var det som rørte ved mig? Men da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester! Folket trykker og trenger dig jo!

46Men Jesus sa: Det var nogen som rørte ved mig; for jeg kjente at en kraft gikk ut fra mig.

47Da nu kvinnen så at det ikke var skjult det hun hadde gjort, kom hun skjelvende og falt ned for ham og fortalte ham, så hele folket hørte det, av hvad grunn hun rørte ved ham, og hvorledes hun straks blev helbredet.

48Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred!

49Mens han ennu taler, kommer en fra synagoge-forstanderen og sier til ham: Din datter er død; umak ikke mesteren!

50Men da Jesus hørte det, svarte han ham: Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli frelst!

51Da han nu kom inn i huset, lot han ingen gå inn med sig uten Peter og Johannes og Jakob og pikens far og mor.

52Og alle gråt og jamret sig over henne; men han sa: Gråt ikke! hun er ikke død, hun sover.

53Og de lo ham ut; for de visste at hun var død.

54Men han tok henne ved hånden og ropte: Pike, stå op!

55Da vendte hennes ånd tilbake, og hun stod straks op; og han bød at de skulde gi henne mat.

56Og hennes foreldre blev forferdet; men han bød dem at de ikke skulde tale til nogen om det som var skjedd.

1Og han kalte de tolv sammen og gav dem makt og myndighet over alle de onde ånder og til å helbrede sykdommer,

2og han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke.

3Og han sa til dem: Ta ikke noget med på veien, hverken stav eller skreppe eller brød eller penger! heller ikke skal I ha to kjortler hver.

4Og i det hus I kommer inn i, der skal I bli, og fra det skal I dra videre.

5Og hvert sted hvor de ikke tar imot eder, gå ut av den by og ryst støvet av eders føtter til et vidnesbyrd mot dem!

6Så gikk de ut og drog omkring fra by til by og forkynte evangeliet og helbredet folk allesteds.

7Men fjerdingsfyrsten Herodes fikk høre om alt det som skjedde, og han var i stor tvil, fordi det blev sagt av nogen at Johannes var opstanden fra de døde,

8men av andre at Elias hadde vist sig, men av andre igjen at en profet, en av de gamle, var opstanden.

9Og Herodes sa: Johannes lot jeg halshugge; men hvem er denne, som jeg hører sådant om? Og han søkte å få se ham.

10Og apostlene kom tilbake og fortalte ham alt det de hadde gjort; og han tok dem med sig og drog avsides til en by som heter Betsaida.

11Men da folket fikk det å vite, fulgte de efter ham; og han tok imot dem og talte til dem om Guds rike, og helbredet dem som trengte til lægedom.

12Men dagen begynte å helle; da gikk de tolv til ham og sa: La folket fare, så de kan gå bort i byene og bygdene heromkring og få herberge og finne føde! for her er vi på et øde sted.

13Han sa da til dem: Gi I dem å ete! Men de sa: Vi har ikke mere enn fem brød og to fisker, medmindre vi skulde gå bort og kjøpe mat til alt dette folk.

14For det var omkring fem tusen menn. Da sa han til sine disipler: La dem sette sig ned i lag på femti mann!

15Og de gjorde så og lot alle sette sig ned.

16Da tok han de fem brød og de to fisker, så op mot himmelen og velsignet dem, og han brøt dem og gav dem til disiplene, forat de skulde dele ut til folket.

17Og de åt og blev mette alle sammen; og da de tok op de stykker som var blitt tilovers efter dem, blev det tolv kurver.

18Og det skjedde engang mens han bad, og disiplene var alene med ham, da spurte han dem og sa: Hvem sier folket at jeg er?

19De svarte: Døperen Johannes; andre at du er Elias; andre igjen at en profet, en av de gamle, er opstanden.

20Han sa til dem: Men I, hvem sier I at jeg er? Da svarte Peter: Guds Messias.

21Men han bød dem strengt at de ikke skulde si dette til nogen,

22og han sa: Menneskesønnen skal lide meget og forkastes av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde og slåes ihjel, og opstå på den tredje dag.

23Og han sa til alle: Vil nogen komme efter mig, da må han fornekte sig selv og hver dag ta sitt kors op og følge mig.

24For den som vil berge sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det.

25For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men mister sig selv eller tar skade på sig selv?

26For den som skammer sig ved mig og mine ord, ham skal også Menneskesønnen skamme sig ved når han kommer i sin og sin Faders og de hellige englers herlighet.

27Jeg sier eder for sant: Nogen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Guds rike.

28Og det skjedde omkring åtte dager efterat han hadde talt dette, at han tok med sig Peter og Johannes og Jakob og gikk op i fjellet for å bede.

29Og mens han bad, blev hans åsyn anderledes å se til, og hans klædning blev hvit og skinte som lynet.

30Og se, to menn talte med ham, og det var Moses og Elias;

31de viste sig i herlighet og talte om hans bortgang, som han skulde fullbyrde i Jerusalem.

32Peter og de som var med ham, var tunge av søvn; men da de blev fullt våkne, så de hans herlighet og de to menn som stod hos ham.

33Og det skjedde da de skiltes fra ham, da sa Peter til Jesus: Mester! det er godt at vi er her; la oss gjøre tre boliger, en til dig, og en til Moses, og en til Elias! - han visste ikke hvad han sa.

34Som han sa dette, kom en sky og overskygget dem; og de blev forferdet da de kom inn i skyen.

35Og det kom en røst ut av skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte; ham skal I høre!

36Og da røsten kom, var ingen å se, uten Jesus alene. Og de tidde stille og fortalte ingen i de dager noget av det som de hadde sett.

37Og det skjedde dagen derefter, da de kom ned fra fjellet, at meget folk kom ham i møte.

38Og se, en mann av folket ropte: Mester! jeg ber dig: Se til min sønn! for han er min eneste,

39og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham;

40og jeg bad dine disipler at de skulde drive den ut, men de kunde ikke.

41Jesus svarte og sa: Du vantro og vrange slekt! hvor lenge skal jeg være hos eder og tåle eder? Før din sønn hit!

42Ennu mens han var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham; men Jesus truet den urene ånd og helbredet gutten og gav ham tilbake til hans far.

43Og alle var slått av forundring over Guds storhet.

44Men mens alle undret sig over alt det han gjorde, sa han til sine disipler: Gjem disse ord i eders ører: Menneskesønnen skal overgis i menneskers hender!

45Men de skjønte ikke dette ord, og det var skjult for dem, så de ikke fattet det, og de fryktet for å spørre ham om dette ord.

46Men det kom en tanke op i dem om hvem som vel var den største av dem.

47Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av sig

48og sa til dem: Den som tar imot dette lille barn for mitt navns skyld, tar imot mig, og den som tar imot mig, tar imot ham som sendte mig; for den som er den minste iblandt eder alle, han er stor.

49Da svarte Johannes og sa: Mester! vi så en som drev ut onde ånder i ditt navn, og vi forbød ham det, fordi han ikke er i følge med oss.

50Og Jesus sa til ham: Forbyd det ikke! for den som ikke er imot eder, er med eder.

51Og det skjedde da det led mot tiden at han skulde optas, da vendte han sitt åsyn mot Jerusalem for å dra der op,

52og han sendte bud foran sig. De gikk da avsted, og kom inn i en samaritansk by for å gjøre i stand for ham;

53og de tok ikke imot ham, fordi hans åsyn var vendt mot Jerusalem.

54Da hans disipler Jakob og Johannes så det, sa de: Herre! vil du vi skal byde ild fare ned fra himmelen og fortære dem, likesom Elias gjorde?

55Men han vendte sig om og talte strengt til dem og sa: I vet ikke av hvad ånd I er.

56For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse. Og de gikk til en annen by.

57Og det skjedde mens de vandret på veien, da sa en til ham: Jeg vil følge dig hvorhen du går.

58Og Jesus sa til ham: Revene har huler, og himmelens fugler reder; men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.

59Han sa til en annen: Følg mig! Men han sa: Herre! gi mig først lov til å gå bort og begrave min far!

60Men han sa til ham: La de døde begrave sine døde; men gå du avsted og forkynn Guds rike!

61Også en annen sa: Jeg vil følge dig, Herre! men gi mig først lov til å si farvel til dem der hjemme!

62Men Jesus sa til ham: Ingen som legger sin hånd på plogen og ser sig tilbake, er skikket for Guds rike.

1Siden utvalgte Herren også sytti andre og sendte dem ut, to og to, i forveien for sig til hver by og hvert sted hvor han selv skulde komme.

2Og han sa til dem: Høsten er stor, men arbeiderne få; bed derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!

3Gå avsted! Se, jeg sender eder som lam midt iblandt ulver.

4Bær ikke pung, ikke skreppe, ikke sko; gi eder ikke i tale med nogen på veien!

5Men hvor I kommer inn i et hus, der skal I først si: Fred være med dette hus!

6Og er det et fredens barn der, da skal eders fred hvile over ham, men hvis ikke, da skal den vende tilbake over eder.

7Men bli der i huset, og et og drikk hvad de byr eder! for arbeideren er sin lønn verd. I skal ikke flytte fra hus til hus.

8Og hvor I kommer inn i en by og de tar imot eder, der skal I ete hvad de setter frem for eder,

9og helbred de syke som er der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til eder!

10Men hvor I kommer inn i en by og de ikke tar imot eder, der skal I gå ut på dens gater og si:

11Endog støvet som er blitt hengende ved våre føtter av eders by, stryker vi av til eder; men dette skal I vite at Guds rike er kommet nær!

12Jeg sier eder at det skal gå Sodoma tåleligere på hin dag enn den by.

13Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig og sittet i sekk og aske.

14Dog, det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere i dommen enn eder.

15Og du, Kapernaum, som er blitt ophøiet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt.

16Den som hører eder, hører mig, og den som forkaster eder, forkaster mig, og den som forkaster mig, forkaster ham som sendte mig.

17Og de sytti kom glade tilbake og sa: Herre! endog de onde ånder er oss lydige i ditt navn!

18Da sa han til dem: Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.

19Se, jeg har gitt eder makt til å trede på slanger og skorpioner og over alt fiendens velde, og ingen ting skal skade eder;

20dog, gled eder ikke over dette at åndene er eder lydige, men gled eder over at eders navn er opskrevet i himmelen!

21I den samme stund frydet han sig i den Hellige Ånd og sa: Jeg priser dig, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige og åpenbaret det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for dig.

22Alle ting er mig overgitt av min Fader, og ingen kjenner til hvem Sønnen er, uten Faderen, og hvem Faderen er, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

23Og han vendte sig særlig til sine disipler og sa: Salige er de øine som ser det I ser;

24for jeg sier eder: Mange profeter og konger har villet se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det.

25Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv?

26Han sa til ham: Hvad er skrevet i loven? hvorledes leser du?

27Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv.

28Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette, så skal du leve!

29Men da han vilde gjøre sig selv rettferdig, sa han til Jesus: Hvem er da min næste?

30Jesus svarte og sa: En mann gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt iblandt røvere, som både klædde ham av og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød.

31Men det traff sig så at en prest drog samme vei ned, og han så ham, og gikk like forbi.

32Likeså en levitt; han kom til stedet, gikk frem og så ham, og gikk like forbi.

33Men en samaritan som var på reise, kom dit hvor han var, og da han så ham, ynkedes han inderlig,

34og han gikk bort til ham og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og han løftet ham op på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham.

35Og da det led mot næste dag, tok han to penninger frem og gav verten og sa til ham: Plei ham! og hvad mere du måtte koste på ham, det skal jeg betale dig igjen når jeg kommer tilbake.

36Hvem av disse tre synes du nu viste sig som den manns næste som var falt iblandt røverne?

37Han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

38Og det skjedde mens de var på vandring, at han kom til en by, og en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hus.

39Og hun hadde en søster som hette Maria; hun satte sig ved Jesu føtter og hørte på hans ord.

40Men Marta hadde det meget travelt med å tjene ham; hun gikk da frem og sa: Herre! bryr du dig ikke om at min søster har latt mig bli alene om å tjene dig? Si da til henne at hun skal hjelpe mig!

41Men Jesus svarte og sa til henne: Marta! Marta! du gjør dig strev og uro med mange ting;

42men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.

1Og det skjedde at han var ensteds og bad; og da han holdt op, sa en av hans disipler til ham: Herre! lær oss å bede, likesom Johannes lærte sine disipler!

2Da sa han til dem: Når I beder, skal I si: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden;

3gi oss hver dag vårt daglige brød;

4og forlat oss våre synder, for også vi forlater hver den som er oss skyldig; og led oss ikke inn i fristelse; men fri oss fra det onde.

5Og han sa til dem: Om nogen av eder har en venn og kommer til ham midt på natten og sier til ham: Kjære, lån mig tre brød!

6for en venn er kommet til mig fra reisen, og jeg har ikke noget å sette frem for ham

7- skulde da han der inne svare: Gjør mig ikke uleilighet! Døren er alt lukket, og mine småbarn er i seng med mig; jeg kan ikke stå op og gi dig det?

8Jeg sier eder: Om han ikke står op og gir ham det fordi han er hans venn, så vil han stå op for hans ubluhets skyld og gi ham alt det han trenger til.

9Og jeg sier eder: Bed, så skal eder gis; let, så skal I finne; bank på, så skal det lukkes op for eder!

10For hver den som beder, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, for ham skal det lukkes op.

11Men hvem av eder som er far, vil gi sin sønn en sten når han ber om brød, eller når han ber om en fisk, gi ham en orm i stedet for fisken,

12eller når han ber om et egg, gi ham en skorpion?

13Dersom da I, som er onde, vet å gi eders barn gode gaver, hvor meget mere skal da Faderen, som er i himmelen, gi dem den Hellige Ånd som beder ham!

14Og han drev ut en ond ånd, og den var stum; men det skjedde da den onde ånd var faret ut, da talte den stumme. Og folket undret sig.

15Men nogen av dem sa: Det er ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, han driver de onde ånder ut.

16Andre igjen fristet ham og krevde et tegn fra himmelen av ham.

17Men da han visste deres tanker, sa han til dem: Hvert rike som kommer i strid med sig selv, legges øde, og hus faller på hus.

18Men er nu også Satan kommet i strid med sig selv, hvorledes kan da hans rike bli stående? I sier jo at jeg driver de onde ånder ut ved Be'elsebul.

19Men driver jeg de onde ånder ut ved Be'elsebul, ved hvem er det da eders barn driver dem ut? Derfor skal de være eders dommere.

20Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til eder.

21Når den sterke med våben vokter sin egen gård, da får hans eiendom være i fred;

22men når en som er sterkere enn han, kommer over ham og overvinner ham, da tar han hans fulle rustning, som han hadde satt sin lit til, og utdeler det rov han har tatt fra ham.

23Den som ikke er med mig, han er imot mig, og den som ikke samler med mig, han spreder.

24Når den urene ånd er faret ut av et menneske, går den gjennem tørre steder og søker hvile, og når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av.

25Og når den kommer dit, finner den det feiet og pyntet.

26Så går den bort og tar med sig syv andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.

27Og det skjedde da han sa dette, at en kvinne blandt folket løftet sin røst og sa til ham: Salig er det liv som bar dig, og det bryst som du diet.

28Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det.

29Da nu folket strømmet til, tok han til orde: Denne slekt er en ond slekt; den krever tegn, og tegn skal ikke gis den, uten Jonas' tegn.

30For likesom Jonas blev et tegn for folket i Ninive, således skal også Menneskesønnen bli det for denne slekt.

31Dronningen fra Syden skal stå op på dommens dag sammen med mennene av denne slekt og fordømme dem; for hun kom fra jordens ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mere enn Salomo.

32Ninives menn skal stå op på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte sig ved Jonas' forkynnelse, og se, her er mere enn Jonas.

33Ingen som tender et lys, setter det i kjelleren eller under en skjeppe, men i staken, forat de som kommer inn, skal se skinnet av det.

34Ditt øie er legemets lys; når ditt øie er friskt, da er også hele ditt legeme lyst; men er det sykt, da er også ditt legeme mørkt.

35Se derfor til at lyset i dig ikke er mørke!

36Dersom altså hele ditt legeme er lyst og ikke har nogen del som er mørk, da først blir det rett lyst helt igjennem, som når lyset lyser på dig med strålende skinn.

37Men da han hadde talt, bad en fariseer ham at han vilde ete hos ham; han gikk da inn og satte sig til bords.

38Men da fariseeren så at han ikke først vasket sig før måltidet, undret han sig.

39Da sa Herren til ham: I fariseere renser nu beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap.

40I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige?

41Men gi det som er inneni, til almisse, og se, da er alt rent for eder.

42Men ve eder, I fariseere, I som gir tiende av mynte og rute og alle slags maturter, og ikke spør efter rett og kjærlighet til Gud! Dette burde gjøres, og det andre ikke lates ugjort.

43Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de øverste seter i synagogene og hilsninger på torvene!

44Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite av det!

45Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss.

46Men han sa: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer!

47Ve eder, I som bygger gravsteder for profetene, og eders fedre slo dem ihjel!

48Så gir I da eders fedres gjerninger vidnesbyrd og samtykke; for de slo dem ihjel, og I bygger.

49Derfor sa også Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem, og nogen av dem skal de slå ihjel, og nogen skal de forfølge,

50forat alle profeters blod, som er utøst fra verdens grunnvoll blev lagt, skal bli krevd av denne slekt,

51fra Abels blod til Sakarias' blod, han som blev drept mellem alteret og templet. Ja, sier jeg eder, det skal bli krevd av denne slekt.

52Ve eder, I lovkyndige, I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.

53Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hårdt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget,

54for de lurte på ham for å lokke noget ut av hans munn.

1Da folket imens hadde samlet sig i tusentall, så de trådte på hverandre, tok han til orde og sa til sine disipler: Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri!

2Men intet er skjult som ikke skal bli åpenbaret, og intet er dulgt som ikke skal bli kjent;

3derfor skal alt det som I sier i mørket, bli hørt i lyset, og det som I hvisker i øret inne i kammerne, det skal bli forkynt på takene.

4Men jeg sier til eder, mine venner: Frykt ikke for dem som slår legemet ihjel og derefter ikke kan gjøre mere;

5men jeg vil vise eder hvem I skal frykte for: Frykt for ham som har makt både til å slå ihjel og til derefter å kaste i helvede! Ja, sier jeg eder, for ham skal I frykte.

6Selges ikke fem spurver for to øre? Og ikke én av dem er glemt hos Gud.

7Men endog hårene på eders hode er tellet alle sammen; frykt ikke! I er mere enn mange spurver.

8Men jeg sier eder: Hver den som kjennes ved mig for menneskene, ham skal også Menneskesønnen kjennes ved for Guds engler;

9men den som fornekter mig for menneskene, han skal fornektes for Guds engler.

10Og hver den som taler et ord mot Menneskesønnen, ham skal det bli forlatt; men den som taler bespottelig mot den Hellige Ånd, ham skal det ikke bli forlatt.

11Men når de fører eder frem for synagogene og øvrighetene og myndighetene, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hvad I skal svare for eder, eller hvad I skal si;

12for den Hellige Ånd skal lære eder i samme stund hvad I skal si.

13Og en av folket sa til ham: Mester! si til min bror at han skal skifte arven med mig!

14Men han sa til ham: Menneske! hvem har satt mig til dommer eller skifter over eder?

15Og han sa til dem: Se til og ta eder i vare for all havesyke! for ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.

16Og han fortalte dem en lignelse og sa: Der var en rik mann hvis jord bar godt;

17og han tenkte ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre? jeg har ikke rum til å samle min grøde i.

18Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods;

19og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå dig til ro, et, drikk, vær glad!

20Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av dig; hvem skal så ha det du har samlet?

21Således er det med den som samler sig skatter og ikke er rik i Gud.

22Og han sa til sine disipler: Derfor sier jeg eder: Vær ikke bekymret for eders liv, hvad I skal ete, heller ikke for eders legeme, hvad I skal klæ eder med!

23Livet er mere enn maten, og legemet mere enn klærne.

24Gi akt på ravnene: de hverken sår eller høster, de har ikke matbod eller lade, og Gud før dem allikevel. Hvor meget mere er ikke I enn fuglene!

25Og hvem av eder kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?

26Formår I da ikke engang det minste, hvorfor er I da bekymret for det andre?

27Gi akt på liljene, hvorledes de vokser: de arbeider ikke, de spinner ikke; men jeg sier eder: Enn ikke Salomo i all sin herlighet var klædd som én av dem.

28Men klær Gud således gresset på marken, som står idag og imorgen kastes i ovnen, hvor meget mere skal han da klæ eder, I lite troende!

29Så skal da I heller ikke søke efter hvad I skal ete, eller hvad I skal drikke, og ikke la eders tanker fare hit og dit.

30For alt slikt søker hedningene i verden efter; men eders Fader vet at I trenger til det.

31Men søk hans rike, så skal I få dette i tilgift!

32Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.

33Selg det I eier, og gi almisse! Gjør eder punger som ikke eldes, en skatt som ikke forgår, i himmelen, der hvor tyve-hånd ikke når, og møll ikke tærer!

34For hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være.

35La eders lender være ombundet og eders lys brennende,

36og vær I likesom folk som venter på sin herre når han vil fare hjem fra bryllupet, forat de kan lukke op for ham straks han kommer og banker på!

37Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal binde op om sig og la dem sette sig til bords og gå frem og tjene dem.

38Og om han kommer i den annen vakt, og om han kommer i den tredje og finner det så, salige er de.

39Men dette skal I vite at dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da vilde han våke og ikke la nogen bryte inn i sitt hus.

40Vær da også I rede! for Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.

41Da sa Peter til ham: Herre! er det oss du taler om i denne lignelse, eller alle?

42Og Herren sa: Hvem er da den tro og kloke husholder, som hans husbond vil sette over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?

43Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer.

44Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.

45Men dersom denne tjener sier i sitt hjerte: Min herre dryger med å komme, og så gir sig til å slå drengene og pikene og å ete og drikke og fylle sig,

46da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham lodd og del med de utro.

47Men den tjener som kjente sin herres vilje, og ikke stelte til eller satte i verk det han vilde, han skal få mange slag;

48men den som ikke kjente den, men gjorde det som er slag verd, han skal få færre. Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves, og den som meget er overgitt, av ham skal dess mere fordres.

49Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg vilde den alt var tendt!

50Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført!

51Tror I at jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg eder, men strid.

52For fra nu av skal fem være i strid i ett hus, tre mot to og to mot tre,

53far mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.

54Men han sa også til folket: Når I ser det stiger en sky op i vest, sier I straks: Det kommer regn, og det skjer så;

55og når I ser det blåser sønnenvind, sier I: Det blir hete, og det blir så.

56I hyklere! Jordens og himmelens utseende vet I å tyde; hvorfor kan I da ikke tyde denne tid?

57Hvorfor dømmer I da ikke også av eder selv hvad rett er?

58For når du går avsted til øvrigheten med din motstander, da gjør dig umak for å bli forlikt med ham mens du er på veien, forat han ikke skal dra dig frem for dommeren, og dommeren overgi dig til fangevokteren, og fangevokteren kaste dig i fengsel.

59Jeg sier dig: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt til siste øre.

1På samme tid kom nogen og fortalte ham om de galileere hvis blod Pilatus hadde blandet med deres offer.

2Han svarte da og sa til dem: Tenker I at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, fordi de har lidt dette?

3Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme likedan.

4Eller hine atten som tårnet ved Siloa falt over og slo ihjel, tenker I at de var skyldige fremfor alle mennesker som bor i Jerusalem?

5Nei, sier jeg eder; men dersom I ikke omvender eder, skal I alle omkomme på samme vis.

6Men han sa denne lignelse: En mann hadde et fikentre som var plantet i hans vingård, og han kom og lette efter frukt på det, og fant ingen.

7Da sa han til vingårdsmannen: Se, i tre år er jeg nu kommet og har lett efter frukt på dette fikentre og har ikke funnet nogen; hugg det ned! Hvorfor skal det også opta jorden til ingen nytte?

8Men han svarte ham: Herre! la det ennu stå dette år, til jeg får gravd omkring det og lagt gjødning på,

9om det kanskje kunde bære til næste år! hvis ikke, da kan du hugge det ned.

10Og han holdt på å lære i en av synagogene på sabbaten;

11og se, der var en kvinne som hadde hatt en vanmakts-ånd i atten år, og hun var krumbøid og kunde ikke rette sig helt op.

12Da Jesus så henne, kalte han henne til sig og sa til henne: Kvinne! du er løst fra din vanmakt.

13Og han la sine hender på henne, og straks rettet hun sig op og priste Gud.

14Da tok synagoge-forstanderen til orde - han var vred over at Jesus helbredet på sabbaten - og han sa til folket: Det er seks dager til å arbeide i; kom derfor på dem og la eder helbrede, og ikke på sabbatsdagen!

15Men Herren svarte ham og sa: I hyklere! vil ikke enhver av eder på sabbaten løse sin okse eller sitt asen fra krybben og gå bort og vanne dem?

16Men denne, en Abrahams datter, som Satan har bundet, tenk, i atten år, skulde ikke hun bli løst av dette bånd på sabbatsdagen?

17Da han sa dette, blev de til skamme alle som stod ham imot, og alt folket gledet sig over alle de herlige gjerninger han gjorde.

18Derfor sa han: Hvad er Guds rike likt, og hvad skal jeg ligne det med?

19Det er likt et sennepskorn som en mann tok og la i sin have; og det vokste og blev til et tre, og himmelens fugler bygget rede i dets grener.

20Og atter sa han: Hvad skal jeg ligne Guds rike med?

21Det er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det blev syret alt sammen.

22Og han gikk omkring og lærte rundt om I byer og landsbyer, og tok veien til Jerusalem.

23En sa da til ham: Herre! er det få som blir frelst? Da sa han til dem:

24Strid for å komme inn igjennem den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det.

25Fra den stund av da husbonden har reist sig og lukket døren, og I begynner å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk op for oss! da skal han svare og si til eder: Jeg vet ikke hvor I er fra.

26Da skal I begynne å si: Vi åt og drakk for dine øine, og du lærte på våre gater!

27Og han skal si: Jeg sier eder: Jeg vet ikke hvor I er fra; vik bort fra mig alle I som gjorde urett!

28Der skal være gråt og tenners gnidsel når I får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men eder selv kastet utenfor.

29Og det skal komme folk fra øst og vest og fra nord og syd, og de skal sitte til bords i Guds rike.

30Og se, der er de som er mellem de siste og skal bli de første, og der er de som er mellem de første og skal bli de siste.

31I samme stund kom nogen fariseere og sa til ham: Gå bort og dra herfra! for Herodes har i sinne å slå dig ihjel.

32Og han sa til dem: Gå og si til den rev: Se, jeg driver ut onde ånder og fullfører helbredelser idag og imorgen, og på den tredje dag er jeg ved enden;

33men jeg må vandre idag og imorgen og dagen derefter; for det går ikke an at en profet mister livet utenfor Jerusalem.

34Jerusalem! Jerusalem! du som slår ihjel profetene og stener dem som er sendt til dig! hvor ofte jeg vilde samle dine barn, likesom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I vilde ikke.

35Se, eders hus skal overlates eder selv. Jeg sier eder at I ikke skal se mig før den stund kommer da I sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

1Og det skjedde da han kom inn i en av de øverste fariseeres hus på en sabbat for å holde måltid, og de lurte på ham,

2se, da var der en vattersottig mann like for ham.

3Og Jesus tok til orde og talte til de lovkyndige og fariseerne og sa: Er det tillatt å helbrede på sabbaten, eller ikke?

4Men de tidde. Og han tok på ham og helbredet ham, og lot ham gå.

5Og han tok atter til orde og sa til dem: Hvem av eder har en sønn eller en okse som faller i en brønn, og drar dem ikke straks op igjen på sabbatsdagen?

6Men de var ikke i stand til å svare ham på dette.

7Og han sa en lignelse til gjestene, da han la merke til hvorledes de valgte sig ut de øverste seter:

8Når du blir buden av nogen til bryllups, da sett dig ikke øverst ved bordet, forat ikke en gjævere enn du skal være buden,

9og den som innbød dig og ham, skal komme og si til dig: Gi denne mann rum! og du så med skam skal komme til å sitte nederst.

10Men når du er buden, da gå og sett dig nederst, forat han som innbød dig, kan si til dig når han kommer: Venn, kom hit, sett dig høiere op! Da får du ære i alle deres øine som sitter til bords med dig;

11for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

12Han sa også til den som hadde innbudt ham: Når du gjør gjestebud middag eller aften, da innbyd ikke dine venner eller dine brødre eller dine frender eller rike granner, forat ikke de skal be dig igjen, så du får gjengjeld!

13Men når du gjør gjestebud, da be fattige, vanføre, halte, blinde!

14så er du salig; for de har ikke noget å gi dig igjen, men du skal få det igjen i de rettferdiges opstandelse.

15Da en av dem som satt med til bords, hørte dette, sa han til ham: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike.

16Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange;

17og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig.

18Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt!

19Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt!

20Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme.

21Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte!

22Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennu rum.

23Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt!

24For jeg sier eder at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.

25Og meget folk vandret sammen med ham. Og han vendte sig og sa til dem:

26Om nogen kommer til mig og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel.

27Og den som ikke bærer sitt kors og følger efter mig, han kan ikke være min disippel.

28For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter sig ikke først ned og regner efter hvad det vil koste, om han har nok til å fullføre det med,

29forat ikke, når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si:

30Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det?

31Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter sig ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen?

32Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennu er langt borte, og tinger om fred.

33Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han opgir alt det han eier.

34Salt er en god ting, men når også saltet mister sin kraft, hvad skal det da saltes med?

35Det duer hverken i jord eller i gjødsel; det blir kastet ut. Den som har ører å høre med, han høre!

1Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.

2Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!

3Da talte han denne lignelse til dem:

4Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?

5Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,

6og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!

7Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

8Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?

9Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!

10Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.

11Og han sa: En mann hadde to sønner,

12og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.

13Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.

14Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.

15Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;

16og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.

17Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!

18Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;

19jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

20Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.

21Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.

22Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,

23og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

24For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

25Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans;

26og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var.

27Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.

28Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;

29men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner;

30men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

31Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt;

32men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.

1Men han sa også til sine disipler: Der var en rik mann som hadde en husholder, og han blev angitt for ham som en som ødte hans eiendom.

2Og han kalte ham for sig og sa til ham: Hvad er dette jeg hører om dig? Gjør regnskap for din husholdning! for du kan ikke lenger forestå mitt hus.

3Da sa husholderen ved sig selv: Hvad skal jeg gjøre, nu da min herre tar husholdningen fra mig? Jeg er ikke i stand til å grave, jeg skammer mig ved å tigge.

4Nu vet jeg hvad jeg vil gjøre, forat de skal ta imot mig i sine hus når jeg blir avsatt fra husholdningen.

5Og han kalte til sig hver især av sin herres skyldnere, og sa til den første: Hvor meget er du min herre skyldig?

6Han sa: Hundre anker olje. Da sa han til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; sett dig ned, skynd dig og skriv femti!

7Derefter sa han til en annen: Og du, hvor meget er du skyldig? Han sa: Hundre tønner hvete. Han sier til ham: Her har du ditt gjeldsbrev; skriv åtti!

8Og Herren roste den urettferdige husholder for at han hadde båret sig klokt ad; for denne verdens barn er klokere mot sin egen slekt enn lysets barn.

9Og jeg sier eder: Gjør eder venner ved den urettferdige mammon, forat de, når den svikter, må ta imot eder i de evige boliger!

10Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.

11Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter?

12Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noget til eget eie?

13Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.

14Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham.

15Da sa han til dem: I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter; for det som er høit i menneskers øine, er en vederstyggelighet for Gud.

16Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes; fra den tid forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger sig inn i det med makt;

17men før skal himmel og jord forgå før en eneste tøddel av loven skal falle bort.

18Hver den som skiller sig fra sin hustru og gifter sig med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter sig med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.

19Der var en rik mann, og han klædde sig i purpur og kostelig linklæde og levde hver dag i herlighet og glede.

20Men der var en fattig mann ved navn Lasarus, som var kastet for hans port, full av sår,

21og hans attrå var å få mette sig med det som falt fra den rikes bord; men endog hundene kom og slikket hans sår.

22Men det skjedde at den fattige døde, og at han blev båret bort av engler i Abrahams skjød; men også den rike døde og blev begravet.

23Og da han slo sine øine op i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød.

24Da ropte han: Fader Abraham! forbarm dig over mig og send Lasarus, forat han kan dyppe det ytterste av sin finger i vann og svale min tunge! for jeg pines storlig i denne lue.

25Men Abraham sa: Sønn! kom i hu at du fikk ditt gode i din levetid, og Lasarus likeså det onde! men nu trøstes han her, og du pines.

26Og dessuten er et stort svelg festet mellem oss og eder, forat de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og forat heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.

27Da sa han: Så ber jeg dig, fader, at du sender ham til min fars hus

28- for jeg har fem brødre - forat han kan vidne for dem, så ikke også de skal komme til dette pinens sted.

29Men Abraham sier til ham: De har Moses og profetene; la dem høre dem!

30Men han sa: Nei, fader Abraham! men om nogen fra de døde kommer til dem, da omvender de sig.

31Men han sa til ham: Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om nogen står op fra de døde.

1Og han sa til sine disipler: Det er umulig annet enn at forførelser må komme; men ve den som de kommer fra!

2Det var bedre for ham om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var kastet i havet, enn at han skulde forføre én av disse små.

3Ta eder i vare! Om din bror synder, da irettesett ham; og om han angrer det, da tilgi ham!

4Og om han syv ganger om dagen synder imot dig og syv ganger kommer tilbake til dig og sier: Jeg angrer det, da skal du tilgi ham.

5Og apostlene sa til Herren: Øk vår tro!

6Men Herren sa: Dersom I hadde tro som et sennepskorn, da skulde I si til dette morbærtre: Rykk dig op med rot og plant dig i havet! og det skulde lyde eder.

7Men hvem av eder som har en tjener som pløier eller gjæter, vil si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett dig til bords?

8Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand det jeg skal ha til aftensmat, og bind op om dig og gå mig til hånde til jeg får ett og drukket, så skal du få ete og drikke?

9Takker han vel sin tjener fordi han gjorde det som var ham pålagt? Jeg tror det ikke.

10Således skal også I, når I har gjort alt det som er eder pålagt, si: Vi er unyttige tjenere; vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.

11Og det skjedde på vandringen til Jerusalem at han drog midt imellem Samaria og Galilea;

12og da han gikk inn i en by, møtte det ham ti spedalske menn, som stod langt borte,

13og de ropte høit: Jesus, mester! miskunn dig over oss!

14Og da han så dem, sa han til dem: Gå bort og te eder for prestene! Og det skjedde mens de var på veien, at de blev renset.

15Men en av dem vendte tilbake, da han så at han var helbredet, og han priste Gud med høi røst,

16og falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham; og han var en samaritan.

17Da svarte Jesus og sa: Blev ikke de ti renset? hvor er da de ni?

18Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære uten denne fremmede?

19Og han sa til ham: Stå op og gå bort! din tro har frelst dig.

20Men da han blev spurt av fariseerne når Guds rike skulde komme, svarte han dem og sa: Guds rike kommer ikke på den måte at en kan se det med sine øine;

21heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! For se, Guds rike er inneni eder.

22Men han sa til sine disipler: De dager skal komme da I skal attrå å få se en av Menneskesønnens dager, og I skal ikke få se den.

23Og de skal si til eder: Se her, se der er han! Gå ikke der bort, og følg ikke efter!

24For likesom lynet, når det lyner, skinner fra himmelbryn til himmelbryn, således skal Menneskesønnen være på sin dag.

25Men først skal han lide meget og forkastes av denne slekt.

26Og likesom det gikk i Noahs dager, så skal det også gå i Menneskesønnens dager:

27de åt og drakk, de tok til ekte og blev gitt til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken; så kom vannflommen og ødela dem alle sammen.

28På samme vis - likesom det gikk i Lots dager: de åt og drakk, de kjøpte og solgte, de plantet og bygget;

29men den dag da Lot gikk ut av Sodoma, da lot Gud ild og svovel regne fra himmelen og ødela dem alle sammen -

30således skal det også gå på den dag da Menneskesønnen åpenbares.

31På den dag må den som er på taket og har sine ting i huset, ikke stige ned for å hente dem, og heller ikke den som er ute på marken, vende tilbake til sitt hjem.

32Kom Lots hustru i hu!

33Den som søker å frelse sitt liv, skal miste det, og den som mister det, skal berge det.

34Jeg sier eder: I den natt skal det være to i én seng; den ene skal tas med, og den andre skal lates tilbake.

35To kvinner skal male på samme kvern; den ene skal tas med, og den andre skal lates tilbake.

36Det skal være to ute på marken; den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake.

37Da svarte de og sa til ham: Hvor, Herre? Han sa til dem: Hvor åtselet er, der skal ørnene samles.

1Og han sa en lignelse til dem om at de alltid skulde bede og ikke bli trette.

2Der var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke undså sig for noget menneske.

3Og det var en enke der i byen, og hun kom til ham og sa: Hjelp mig til å få rett over min motstander!

4Og lenge vilde han ikke; men til sist sa han ved sig selv: Om jeg enn ikke frykter Gud og ikke undser mig for noget menneske,

5vil jeg dog hjelpe denne enke til å få rett fordi hun gjør mig uleilighet, så hun ikke til slutt skal komme og legge hånd på mig.

6Og Herren sa: Hør hvad den urettferdige dommer sier!

7Men skulde da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, dem som roper til ham dag og natt, og er han sen når det gjelder dem?

8Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?

9Han sa også denne lignelse til nogen som stolte på sig selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

10To menn gikk op til templet for å bede; den ene var en fariseer og den andre en tolder.

11Fariseeren stod for sig selv og bad således: Gud! jeg takker dig fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller og som denne tolder.

12Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av all min inntekt.

13Og tolderen stod langt borte og vilde ikke engang løfte sine øine mot himmelen, men slo sig for sitt bryst og sa: Gud! vær mig synder nådig!

14Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den sig selv ophøier, skal fornedres, og den sig selv fornedrer, skal ophøies.

15De bar også sine små barn til ham, forat han skulde røre ved dem; men da disiplene så det, truet de dem.

16Men Jesus kalte dem til sig og sa: La de små barn komme til mig, og hindre dem ikke! for Guds rike hører sådanne til.

17Sannelig sier jeg eder: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, han skal ingenlunde komme inn i det.

18Og en rådsherre spurte ham: Gode mester! hvad skal jeg gjøre for å arve evig liv?

19Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du mig god? Ingen er god uten én, det er Gud.

20Budene kjenner du: Du skal ikke drive hor, du skal ikke slå ihjel, du skal ikke stjele, du skal ikke si falskt vidnesbyrd, hedre din far og din mor.

21Men han sa: Alt dette har jeg holdt fra min ungdom av.

22Da Jesus hørte det, sa han til ham: Ett fattes dig ennu: selg alt det du har, og del det ut til fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!

23Men da han hørte det, blev han meget bedrøvet; for han var meget rik.

24Og da Jesus så det, sa han: Hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike!

25For det er lettere for en kamel å gå gjennem et nåleøie enn for en rik å gå inn i Guds rike.

26Da sa de som hørte det: Hvem kan da bli frelst?

27Men han sa: Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.

28Og Peter sa: Se, vi har forlatt alt vårt og fulgt dig.

29Da sa han til dem: Sannelig sier jeg eder: Det er ingen som har forlatt hus eller hustru eller brødre eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld

30uten at han skal få mangefold igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.

31Men han tok de tolv til sig og sa til dem: Se, vi går op til Jerusalem, og alt det som er skrevet av profetene om Menneskesønnen, skal fullbyrdes.

32For han skal overgis til hedningene og bli spottet og hånet og spyttet på,

33og de skal hudstryke ham og slå ham ihjel, og på den tredje dag skal han opstå.

34Og de forstod ikke noget av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa.

35Og det skjedde da han kom nær til Jeriko, at en blind mann satt ved veien og tigget.

36Da han hørte folk gå forbi, spurte han hvad dette var.

37De fortalte ham da at Jesus fra Nasaret gikk forbi.

38Og han ropte: Jesus, du Davids sønn! miskunn dig over mig!

39Og de som gikk foran, truet ham at han skulde tie. Men han ropte enda meget mere: Du Davids sønn! miskunn dig over mig!

40Da stod Jesus stille, og bød at han skulde føres til ham; og da han kom frem, spurte han ham:

41Hvad vil du jeg skal gjøre for dig? Han sa: Herre! at jeg må bli seende!

42Og Jesus sa til ham: Bli seende! din tro har frelst dig.

43Og straks fikk han sitt syn igjen, og fulgte ham og lovet Gud; og alt folket som så det, priste Gud.

1Og han kom inn i Jeriko og drog igjennem byen.

2Og se, der var en mann som hette Sakkeus; han var overtolder og en rik mann.

3Og han søkte å få se hvem som var Jesus, og han kunde ikke komme til for folket, for han var liten av vekst.

4Da sprang han i forveien og steg op i et morbærtre for å få se ham; for hans vei gikk der forbi.

5Og da Jesus kom til stedet, så han op og sa til ham: Sakkeus! skynd dig og stig ned! for idag skal jeg bli i ditt hus.

6Og han skyndte sig og steg ned, og tok imot ham med glede.

7Og da de så det, knurret de alle og sa: Han gikk inn for å ta herberge hos en syndig mann!

8Men Sakkeus stod frem og sa til Herren: Se, Herre! Halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og har jeg presset penger ut av nogen, gir jeg det firdobbelt igjen.

9Og Jesus sa om ham: Idag er frelse blitt dette hus til del, eftersom og han er en Abrahams sønn;

10for Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt.

11Mens de hørte på dette, la han også en lignelse til, fordi han var nær ved Jerusalem, og de tenkte at Guds rike straks skulde komme til syne.

12Han sa da: En mann av høi byrd drog til et land langt borte for å få kongemakt og så komme tilbake igjen.

13Han kalte da ti av sine tjenere for sig, og gav dem ti pund og sa: Kjøpslå med dem til jeg kommer igjen.

14Men hans landsmenn hatet ham, og skikket sendemenn avsted efter ham og lot si: Vi vil ikke at denne mann skal være konge over oss.

15Og det skjedde da han hadde fått kongemakten og kom tilbake, da bød han at de tjenere han hadde gitt pengene, skulde kalles for ham, forat han kunde få vite hvad hver av dem hadde vunnet.

16Da kom den første frem og sa: Herre! ditt pund har kastet av sig ti pund.

17Og han sa til ham: Vel, du gode tjener! fordi du har vært tro i det små, skal du råde over ti byer.

18Og den annen kom og sa: Herre! ditt pund har gitt fem pund.

19Også til denne sa han: Vær du herre over fem byer!

20Og en annen kom og sa: Herre! se her er ditt pund, som jeg har hatt liggende i et tørklæ;

21for jeg fryktet for dig, fordi du er en streng mann; du tar op det du ikke la ned, og høster det du ikke sådde.

22Han sier til ham: Efter din egen munn dømmer jeg dig, du dårlige tjener! Du visste at jeg er en streng mann, som tar op det jeg ikke la ned, og høster det jeg ikke sådde;

23hvorfor satte du da ikke mine penger ut hos pengevekslerne? Så hadde jeg, når jeg kom, fått dem tilbake med renter.

24Og han sa til dem som stod ved hans side: Ta pundet fra ham og gi det til ham som har de ti pund!

25- De sa til ham: Herre! han har jo ti pund! -

26Jeg sier eder at hver den som har, ham skal gis; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har.

27Men disse mine fiender som ikke vilde at jeg skulde være konge over dem, før dem hit og hugg dem ned for mine øine!

28Og da han hadde sagt dette, drog han videre foran dem på sin vandring op til Jerusalem.

29Og det skjedde da han kom nær til Betfage og Betania, til det berg som kalles Oljeberget, da sendte han to av sine disipler avsted og sa:

30Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal I finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit!

31Og dersom nogen spør eder: Hvorfor løser I den? da skal I si så: Herren har bruk for den.

32Så gikk de utsendte avsted, og de fant det så som han hadde sagt dem.

33Og da de løste folen, sa dens eiermenn til dem: Hvorfor løser I folen?

34De sa: Herren har bruk for den.

35Og de førte den til Jesus, og de la sine klær på folen og lot Jesus sette sig på den.

36Da han nu drog frem, bredte de sine klær under ham på veien.

37Men da han allerede var nær ved nedgangen fra Oljeberget, begynte hele disippel-flokken glad å love Gud med høi røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett, og sa:

38Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn! Fred i himmelen, og ære i det høieste!

39Og nogen av fariseerne blandt mengden sa til ham: Mester! irettesett dine disipler!

40Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal stenene rope.

41Og da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa:

42Visste også du, om enn først på denne din dag, hvad som tjener til din fred! Men nu er det skjult for dine øine.

43For de dager skal komme over dig da dine fiender skal kaste en voll op om dig og kringsette dig og trenge dig fra alle sider,

44og slå dig til jorden og dine barn i dig, og ikke levne sten på sten i dig, fordi du ikke kjente din besøkelses tid.

45Og han gikk inn i templet og begynte å drive ut dem som drev handel der,

46og han sa til dem: Det er skrevet: Mitt hus skal være et bedehus. Men I har gjort det til en røverhule.

47Og han lærte daglig i templet. Men yppersteprestene og de skriftlærde og de første blandt folket søkte å få ryddet ham av veien.

48Og de fant ikke ut hvad de skulde gjøre; for hele folket hang ved ham og hørte på ham.

1Og det skjedde en av dagene mens han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, da stod yppersteprestene og de skriftlærde frem sammen med de eldste

2og sa til ham: Si oss: Med hvad myndighet gjør du dette, eller hvem er det som har gitt dig denne myndighet?

3Men han svarte og sa til dem: Også jeg vil spørre eder om en ting; si mig:

4Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?

5Men de samrådde sig med hverandre og sa: Sier vi: Fra himmelen, da sier han: Hvorfor trodde I ham da ikke?

6Men sier vi: Fra mennesker, da stener hele folket oss; for de tror fullt og fast at Johannes var en profet.

7Og de svarte at de ikke visste hvor den var fra.

8Da sa Jesus til dem: Så sier heller ikke jeg eder med hvad myndighet jeg gjør dette.

9Han begynte da å si denne lignelse til folket: En mann plantet en vingård og leide den ut til vingårdsmenn og drog utenlands for lange tider.

10Og da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene, forat de skulde gi ham av vingårdens frukt; men vingårdsmennene slo ham, og lot ham gå bort med tomme hender.

11Og han blev ved og sendte en annen tjener; men de slo også ham og hånte ham og lot ham gå bort med tomme hender.

12Og han blev ved og sendte en tredje; men de slo også ham til blods og kastet ham ut.

13Da sa vingårdens herre: Hvad skal jeg gjøre? Jeg vil sende min sønn, den elskede; de vil da vel undse sig for ham.

14Men da vingårdsmennene fikk se ham, la de op råd med hverandre og sa: Dette er arvingen; la oss slå ham ihjel, så arven kan bli vår!

15Og de kastet ham ut av vingården og slo ham ihjel. Hvad skal nu vingårdens herre gjøre med dem?

16Han skal komme og drepe disse vingårdsmenn og overgi vingården til andre. Da de hørte det, sa de: Det må aldri skje!

17Men han så på dem og sa: Hvad er da dette som er skrevet: Den sten som bygningsmennene forkastet, den er blitt hjørnesten?

18Hver den som faller på denne sten, han skal knuses; men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.

19Og de skriftlærde og yppersteprestene søkte å få lagt hånd på ham i samme stund; men de fryktet for folket; for de skjønte at det var om dem han hadde sagt denne lignelse.

20Og efterat de nogen tid hadde voktet på ham, sendte de lurere, som lot som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunde overgi ham til øvrigheten og til landshøvdingens makt.

21Og de spurte ham og sa: Mester! vi vet at du taler og lærer rett og gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet;

22er det oss tillatt å gi keiseren skatt, eller ikke?

23Men han merket deres list og sa til dem:

24Vis mig en penning! Hvis billede og påskrift har den? De svarte: Keiserens.

25Da sa han til dem: Så gi da keiseren hvad keiserens er, og Gud hvad Guds er!

26Og de var ikke i stand til å fange ham i ord i folkets påhør, og de undret sig over hans svar, og tidde.

27Men det kom nogen av sadduseerne til ham, de som nekter at det er nogen opstandelse, og de spurte ham og sa:

28Mester! Moses har foreskrevet oss at når en manns gifte bror dør og ikke har barn, da skal hans bror ta hans hustru til ekte og opreise sin bror avkom.

29Nu var det syv brødre; og den første tok sig en hustru og døde barnløs.

30Og den annen

31og den tredje tok henne, og likeså alle syv; de efterlot ikke barn, og døde.

32Til sist døde også kvinnen.

33Hvem iblandt dem skal nu få kvinnen til hustru i opstandelsen? for alle syv har jo hatt henne til hustru.

34Og Jesus sa til dem: Denne verdens barn tar til ekte og gis til ekte;

35men de som aktes verdige til å få del i hin verden og i opstandelsen fra de døde, de hverken tar til ekte eller gis til ekte;

36for de kan ikke mere dø, for de er englene like og er Guds barn, idet de er opstandelsens barn.

37Men at de døde står op, det har også Moses gitt til kjenne, der hvor det tales om tornebusken, når han kaller Herren Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud;

38men han er ikke de dødes Gud, men de levendes; for de lever alle for ham.

39Da svarte nogen av de skriftlærde og sa: Mester! du taler vel.

40For de vågde ikke mere å spørre ham om noget.

41Men han sa til dem: Hvorledes kan det sies at Messias er Davids sønn?

42David selv sier jo i Salmenes bok: Herren sa til min herre: Sett dig ved min høire hånd,

43til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

44David kaller ham altså herre; hvorledes kan han da være hans sønn?

45Men i hele folkets påhør sa han til sine disipler:

46Vokt eder for de skriftlærde, som gjerne vil gå i side klær og gjerne vil la sig hilse på torvene og ha de øverste seter i synagogene og sitte øverst ved gjestebudene;

47de som opeter enkers hus og for et syns skyld holder lange bønner! Disse skal få dess hårdere dom.

1Og da han så op, fikk han se de rike legge sine gaver i tempelkisten.

2Og han så en fattig enke legge to skjerver i den.

3Da sa han: Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mere enn alle.

4For alle disse la sine gaver av sin overflod; men hun la av sin fattigdom alt det hun hadde å leve av.

5Og da nogen sa om templet at det var prydet med fagre stener og tempelgaver, sa han:

6Dette som I ser - de dager skal komme da det ikke skal levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.

7Da spurte de ham og sa: Mester! når skal da dette skje? og hvad skal tegnet være når dette skal skje?

8Og han sa: Se til at I ikke føres vill! for mange skal komme i mitt navn og si: Det er mig, og: Tiden er nær. Gå ikke efter dem!

9Og når I får høre om krig og oprør, da la eder ikke skremme! for dette må først skje, men enden kommer ikke med det samme.

10Da sa han til dem: Folk skal reise sig mot folk og rike mot rike,

11og store jordskjelv skal det være og hunger og sott både her og der, og det skal skje forferdelige ting og store tegn fra himmelen.

12Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på eder og forfølge eder og overgi eder til synagoger og fengsler, og I skal føres frem for konger og landshøvdinger for mitt navns skyld;

13det skal falle ut til godt vidnesbyrd for eder.

14Legg eder derfor på hjerte at I ikke forut skal grunde på hvorledes I skal forsvare eder!

15for jeg skal gi eder munn og visdom som alle eders motstandere ikke kan motstå eller motsi.

16Men I skal forrådes endog av foreldre og brødre og frender og venner, og de skal volde nogen av eder døden,

17og I skal hates av alle for mitt navns skyld.

18Og ikke et hår på eders hode skal gå tapt.

19Vær tålmodige, så skal I vinne eders sjeler!

20Men når I ser Jerusalem bli kringsatt av krigshærer, da skal I vite at dets ødeleggelse er nær.

21Da må de som er i Judea, fly til fjells, og de som er inne i byen, må gå ut, og de som er ute på landet, ikke gå inn i den;

22for dette er gjengjeldelsens dager, forat alt det som skrevet er, skal bli opfylt.

23Men ve de fruktsommelige, og dem som gir die, i de dager! for stor nød skal være på jorden, og vrede over dette folk,

24og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende.

25Og det skal skje tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser,

26mens mennesker faller i avmakt av redsel og gru for det som kommer over jorderike; for himmelens krefter skal rokkes.

27Og da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med kraft og megen herlighet.

28Men når dette begynner å skje, da rett eder op og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.

29Og han sa en lignelse til dem: Se på fikentreet og alle trær:

30Så snart de springer ut og I ser det, da vet I av eder selv at nu er sommeren nær.

31Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.

32Sannelig sier jeg eder: Denne slekt skal ingenlunde forgå før det skjer alt sammen.

33Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.

34Men vokt eder at ikke eders hjerte nogen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare!

35for den skal komme over alle dem som bor over den hele jord.

36Men våk hver tid og stund, og bed, så I kan være i stand til å undfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen!

37Om dagene lærte han i templet, men om nettene gikk han ut av byen og overnattet på det berg som kalles Oljeberget.

38Og alt folket kom tidlig om morgenen til ham i templet for å høre ham.

1Men de usyrede brøds høitid, som kalles påske, var nær;

2og yppersteprestene og de skriftlærde søkte råd til å få ryddet ham av veien; for de fryktet for folket.

3Men Satan fór inn i Judas med tilnavnet Iskariot, som var en av de tolv,

4og han gikk bort og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvorledes han skulde forråde ham til dem.

5Og de blev glade, og lovte å gi ham penger,

6og han gav sitt tilsagn og søkte leilighet til å forråde ham til dem uten opstyr.

7Så kom de usyrede brøds dag, da påskelammet skulde slaktes.

8Og han sendte Peter og Johannes avsted og sa: Gå bort og gjør i stand påskelammet for oss, så vi kan ete det!

9De sa til ham: Hvor vil du vi skal gjøre det i stand?

10Han sa til dem: Se, når I kommer inn i byen, skal det møte eder en mann som bærer en krukke vann; følg ham til det hus hvor han går inn,

11og si til husbonden: Mesteren sier til dig: Hvor er det herberge der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?

12Så skal han vise eder en stor sal med benker og hynder; der skal I gjøre det i stand.

13De gikk da avsted, og fant det så som han hadde sagt dem; og de gjorde i stand påskelammet.

14Og da timen kom, satte han sig til bords, og apostlene med ham.

15Og han sa til dem: Jeg har hjertelig lengtet efter å ete dette påskelam med eder før jeg lider;

16for jeg sier eder: Jeg skal aldri mere ete det før det er blitt fullkommet i Guds rike.

17Og han tok en kalk, takket og sa: Ta dette og del det mellem eder!

18For jeg sier eder: Fra nu av skal jeg aldri mere drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.

19Og han tok et brød, takket og brøt det, gav dem og sa: Dette er mitt legeme, som gis for eder; gjør dette til minne om mig!

20Likeså kalken, efterat de hadde ett, og sa: Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgydes for eder.

21Men se, hans hånd som forråder mig, er med mig over bordet.

22For Menneskesønnen går vel bort, som bestemt er; men ve det menneske ved hvem han blir forrådt!

23De begynte da å spørre hverandre om hvem av dem det vel kunde være som skulde gjøre denne gjerning.

24Det blev også en trette mellem dem om hvem av dem skulde gjelde for å være størst.

25Da sa han til dem: Kongene hersker over sine folk, og de som bruker makt over dem, kalles deres velgjørere.

26Så er det ikke med eder; men den største blandt eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener.

27For hvem er størst, den som sitter til bords, eller den som tjener? Er det ikke den som sitter til bords? Men jeg er som en tjener iblandt eder.

28Men I er de som har holdt ut hos mig i mine prøvelser,

29og jeg tilsier eder riket, likesom min Fader har tilsagt mig det,

30så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.

31Simon! Simon! se, Satan krevde å få eder i sin vold for å sikte eder som hvete;

32men jeg bad for dig at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender dig, da styrk dine brødre!

33Men han sa til ham: Herre! med dig er jeg rede til å gå både i fengsel og i død.

34Da sa han: Jeg sier dig, Peter: Hanen skal ikke gale idag før du tre ganger har nektet at du kjenner mig.

35Og han sa til dem: Da jeg sendte eder ut uten pung og skreppe og sko, fattedes eder da noget? De sa: Nei, intet.

36Han sa da til dem: Men nu skal den som har pung, ta den med, likeså skreppe, og den som ikke har sverd, han selge sin kappe og kjøpe sig et!

37For jeg sier eder at dette som er skrevet, må opfylles på mig, dette ord: Og han blev regnet blandt ugjerningsmenn; for det som er sagt om mig, er til ende.

38Da sa de: Herre! se, her er to sverd. Men han sa til dem: Det er nok.

39Og han gikk ut og vandret efter sedvane til Oljeberget; men hans disipler fulgte og med ham.

40Og da han kom til stedet, sa han til dem: Bed at I ikke må komme i fristelse!

41Og han slet sig fra dem så lang som et stenkast, og falt på kne, bad og sa:

42Fader! om du vil, da la denne kalk gå mig forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din!

43Og en engel fra himmelen åpenbarte sig for ham og styrket ham.

44Og han kom i dødsangst og bad enda heftigere, og hans sved blev som blodsdråper, som falt ned på jorden.

45Så stod han op fra bønnen og kom til sine disipler og fant dem sovende av bedrøvelse,

46og han sa til dem: Hvorfor sover I? Stå op og bed at I ikke må komme i fristelse!

47Mens han ennu talte, se, da kom en flokk, og han som hette Judas, en av de tolv, gikk foran dem og trådte nær til Jesus for å kysse ham.

48Men Jesus sa til ham: Judas! forråder du Menneskesønnen med et kyss?

49Da nu de som var om ham, så hvad som vilde skje, sa de: Herre! skal vi slå til med sverd?

50Og en av dem slo til yppersteprestens tjener og hugg det høire øre av ham.

51Men Jesus svarte og sa: La dem bare gå så vidt! Og han rørte ved hans øre og lægte ham.

52Og Jesus sa til yppersteprestene og høvedsmennene over tempel-vakten og de eldste som var kommet imot ham: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker;

53da jeg daglig var hos eder i templet, rakte I ikke eders hender ut mot mig. Men dette er eders time og mørkets makt.

54Da de nu hadde grepet ham, drog de avsted med ham og førte ham inn i yppersteprestens hus; og Peter fulgte langt bakefter.

55De hadde tendt en ild midt i gårdsrummet og satt der sammen, og Peter satt midt iblandt dem.

56Men en tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset, og stirret på ham og sa: Også denne var med ham.

57Men han fornektet ham og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne!

58Litt efter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske! jeg er ikke det.

59Og omkring én time efter stadfestet en annen det og sa: Sannelig, også denne var med ham; han er jo en galileer.

60Men Peter sa: Menneske! jeg forstår ikke hvad det er du mener! Og straks, mens han ennu talte, gol hanen.

61Og Herren vendte sig og så på Peter; og Peter kom Herrens ord i hu, hvorledes han hadde sagt til ham: Før hanen galer idag, skal du fornekte mig tre ganger.

62Og han gikk ut og gråt bitterlig.

63Og mennene som holdt Jesus, spottet ham og slo ham,

64og de kastet et klæde over ham og spurte ham og sa: Spå nu: Hvem var det som slo dig?

65Og mange andre spottord talte de til ham.

66Da det nu blev dag, samledes folkets eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og de førte ham frem i sitt rådsmøte

67og sa: Er du Messias, da si oss det! Men han sa til dem: Om jeg sier eder det, tror I det ikke;

68og om jeg spør, svarer I ikke.

69Men fra nu av skal Menneskesønnen sitte ved Guds krafts høire hånd.

70Da sa de alle: Er du da Guds Sønn? Han sa til dem: I sier det; jeg er det.

71Da sa de: Hvad skal vi mere med vidnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans munn.

1Og hele hopen stod op og førte ham for Pilatus;

2og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyder å gi keiseren skatt, og sier om sig selv at han er Messias, en konge.

3Da spurte Pilatus ham: Er du jødenes konge? Han svarte ham: Du sier det.

4Da sa Pilatus til yppersteprestene og folket: Jeg finner ingen skyld hos denne mann.

5Men de tok sterkere i og sa: Han opvigler folket, han lærer over hele Jødeland, fra Galilea av, hvor han begynte, og like hit.

6Da Pilatus hørte det, spurte han om mannen var fra Galilea,

7og da han fikk vite at han hørte under Herodes, sendte han ham til Herodes, som også var i Jerusalem i de dager.

8Og da Herodes så Jesus, blev han meget glad; for han hadde i lang tid ønsket å få se ham, fordi han hadde hørt om ham, og han håpet å få se et tegn av ham.

9Han spurte ham da med mange ord; men Jesus svarte ham intet.

10Og yppersteprestene og de skriftlærde stod og klaget hårdt på ham.

11Men Herodes med sine krigsfolk hånte og spottet ham; derefter kastet han et skinnende klædebon om ham og sendte ham således tilbake til Pilatus.

12Den dag blev Pilatus og Herodes venner; før hadde de ligget i fiendskap med hverandre.

13Da kalte Pilatus yppersteprestene og rådsherrene og folket sammen

14og sa til dem: I har ført denne mann frem for mig som en som forfører folket til frafall; og se, jeg har tatt ham i forhør for eders øine, men jeg har ikke funnet denne mann skyldig i noget av det I klager på ham for;

15Herodes heller ikke; for jeg sendte eder til ham; og se, han har ikke gjort noget som fortjener døden.

16Derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.

17Men på høitiden måtte han gi dem én fri.

18De ropte da alle som én: Bort med denne, men gi oss Barabbas fri!

19Dette var en som var kastet i fengsel for et oprør som hadde vært i byen, og for et mord.

20Pilatus talte da atter til dem, fordi han gjerne vilde gi Jesus fri.

21Men de ropte til ham og sa: Korsfest, korsfest ham!

22Da sa han for tredje gang til dem: Hvad ondt har da denne mann gjort? Jeg har ikke funnet nogen dødsskyld hos ham; derfor vil jeg refse ham og så gi ham fri.

23Men de trengte på med stort skrik og krevde at han skulde korsfestes; og deres skrik fikk overhånd.

24Så felte da Pilatus den dom at det skulde skje som de krevde;

25og han gav den fri som var kastet i fengsel for oprør og mord, ham som de bad om; men Jesus overgav han til deres vilje.

26Og da de førte ham bort, tok de fatt på en mann ved navn Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham, forat han skulde bære det efter Jesus.

27Og en stor mengde av folket fulgte ham og mange kvinner, som jamret sig og gråt over ham.

28Men Jesus vendte sig om til dem og sa: I Jerusalems døtre! gråt ikke over mig, men gråt over eder selv og over eders barn!

29For se, de dager skal komme da de skal si: Salige er de ufruktbare og det liv som ikke fødte, og det bryst som ikke gav die.

30Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss!

31For gjør de så med det grønne tre, hvorledes skal det da gå det tørre?

32Også to andre, to ugjerningsmenn, blev ført bort med ham for å avlives.

33Og da de var kommet til det sted som kalles Hodeskallen, korsfestet de der både ham og ugjerningsmennene, den ene på hans høire og den andre på hans venstre side.

34Men Jesus sa: Fader, forlat dem! for de vet ikke hvad de gjør. Og de delte hans klær mellem sig og kastet lodd om dem.

35Og folket stod og så på; men rådsherrene spottet ham og sa: Andre har han frelst, la ham nu frelse sig selv dersom han er Guds Messias, den utvalgte!

36Også stridsmennene hånte ham, de gikk bort til ham og rakte ham eddik og sa:

37Er du jødenes konge, da frels dig selv!

38Men det var også satt en innskrift over ham: Dette er jødenes konge.

39En av ugjerningsmennene som hang der, spottet ham og sa: Er ikke du Messias? Frels dig selv og oss!

40Men den andre svarte og irettesatte ham og sa: Frykter du ikke engang for Gud, du som dog er under samme dom?

41Og vi med rette; for vi får igjen hvad våre gjerninger har forskyldt; men denne har ikke gjort noget galt.

42Og han sa: Jesus! kom mig i hu når du kommer i ditt rike!

43Og han sa til ham: Sannelig sier jeg dig: Idag skal du være med mig i Paradis.

44Og det var omkring den sjette time, da blev det mørke over hele landet like til den niende time,

45og solen blev formørket, og forhenget i templet revnet midtefter.

46Og Jesus ropte med høi røst og sa: Fader! i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.

47Men da høvedsmannen så det som skjedde, gav han Gud æren og sa: Sannelig, denne mann var rettferdig!

48Og alt folket som var kommet sammen for å se dette syn, slo sig for sitt bryst og vendte tilbake da de så hvad som skjedde.

49Men alle hans kjenninger og de kvinner som hadde fulgt ham fra Galilea, stod langt borte og så dette.

50Og se, det var en mann ved navn Josef, som var rådsherre, og en god og rettferdig mann -

51han hadde ikke samtykket i deres råd og gjerning - fra den jødiske by Arimatea, og han ventet på Guds rike;

52han gikk til Pilatus og bad om Jesu legeme,

53og han tok det ned og svøpte det i fint linklæde, og la det i en grav som var hugget i klippen, og som aldri nogen hadde ligget i.

54Det var beredelses-dagen, og sabbaten stundet til.

55Men nogen kvinner som var kommet med ham fra Galilea, fulgte med, og de så graven, og hvorledes hans legeme blev lagt.

56Så vendte de tilbake og tilberedte velluktende urter og salver, og sabbaten over holdt de sig stille efter lovens bud.

1Men på den første dag i uken, tidlig i dagningen, kom de til graven, og hadde med sig de velluktende urter som de hadde tilberedt.

2Men de fant stenen veltet fra graven,

3og da de gikk inn i den, fant de ikke den Herre Jesu legeme.

4Og det skjedde mens de stod rådville ved dette, se, da stod to menn hos dem i skinnende klædebon;

5og da de blev forferdet og bøide sitt ansikt mot jorden, sa de til dem: Hvorfor søker I den levende blandt de døde?

6Han er ikke her, han er opstanden; kom i hu hvorledes han talte til eder mens han ennu var i Galilea, da han sa

7at Menneskesønnen skulde overgis i syndige menneskers hender og korsfestes og opstå på den tredje dag!

8Da kom de hans ord i hu.

9Og de vendte tilbake fra graven, og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre.

10Det var Maria Magdalena og Johanna og Maria, Jakobs mor, og de andre kvinner med dem. De sa dette til apostlene,

11og deres ord syntes dem å være løs tale, og de trodde dem ikke.

12Men Peter stod op og løp til graven, og da han bøide sig ned, så han bare liksvøpet; og han gikk hjem og undret sig over det som var skjedd.

13Og se, to av dem gikk samme dag til en by som ligger seksti stadier fra Jerusalem, og som heter Emmaus,

14og de talte med hverandre om alt dette som hadde hendt.

15Og det skjedde mens de talte sammen og spurte hverandre, da kom Jesus selv nær til dem og vandret sammen med dem;

16men deres øine blev holdt igjen, så de ikke kjente ham.

17Han sa til dem: Hvad er dette for tale som I fører med hverandre på veien? Og de stod stille med sorgfullt åsyn.

18Men en av dem, som hette Kleopas, tok til orde og sa til ham: Er du alene fremmed i Jerusalem og vet ikke det som er skjedd der i disse dager?

19Han sa til dem: Hvad da? Og de sa til ham: Det med Jesus fra Nasaret, som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og alt folket,

20og hvorledes våre yppersteprester og rådsherrer har overgitt ham til dødsdom og korsfestet ham.

21Men vi håpet at han var den som skulde forløse Israel. Og dog - med alt dette er det idag den tredje dag siden dette skjedde.

22Men så har og nogen av våre kvinner forferdet oss; de kom tidlig imorges til graven,

23og da de ikke fant hans legeme, kom de og sa at de hadde sett et syn av engler, som sa at han lever;

24og nogen av dem som var med oss, gikk bort til graven og fant det så som kvinnene hadde sagt; men ham så de ikke.

25Da sa han til dem: I dårer og senhjertede til å tro alt det profetene har talt!

26Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?

27Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.

28Og de var nær ved byen som de gikk til, og han lot som han vilde gå videre.

29Da nødde de ham og sa: Bli hos oss; for det stunder til aften, og dagen heller! Og han gikk inn og blev hos dem.

30Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet og velsignet det, og brøt det og gav dem;

31da blev deres øine åpnet, og de kjente ham; og han blev usynlig for dem.

32Og de sa til hverandre: Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og oplot skriftene for oss?

33Og de stod op i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem, og de fant de elleve samlet, og dem som var med dem, og disse sa:

34Herren er sannelig opstanden, og er sett av Simon!

35Og de fortalte hvad som var skjedd på veien, og hvorledes han blev kjent av dem da han brøt brødet.

36Mens de talte om dette, stod han selv midt iblandt dem og sa til dem: Fred være med eder!

37Men de blev forferdet og fulle av frykt, og trodde at de så en ånd.

38Og han sa til dem: Hvorfor er I forferdet, og hvorfor opstiger tvilende tanker i eders hjerte?

39Se mine hender og mine føtter, og se at det er mig selv! Kjenn på mig og se! En ånd har jo ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har.

40Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter.

41Men da de ennu ikke trodde for glede, og undret sig, sa han til dem: Har I her noget å ete?

42Da gav de ham et stykke av en stekt fisk og noget av en honningkake,

43og han tok det og åt for deres øine.

44Og han sa til dem: Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennu var hos eder, at alt det måtte opfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om mig.

45Da oplot han deres forstand, så de kunde forstå skriftene.

46Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias skal lide og opstå fra de døde på den tredje dag,

47og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av.

48I er vidner om dette.

49Og jeg sender over eder det som min Fader har lovt; men I skal bli i byen inntil I blir iklædd kraft fra det høie.

50Og han førte dem ut imot Betania, og han løftet op sine hender og velsignet dem;

51og det skjedde da han velsignet dem, at han skiltes fra dem og blev optatt til himmelen.

52Og de tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede,

53Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.