Tampereen Paikallisseurakunnan sivusto

1Efterat Gud fordum hadde talt mange ganger og på mange måter til fedrene ved profetene, så har han i disse siste dager talt til oss ved Sønnen,

2som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden,

3han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie,

4og er blitt så meget større enn englene som han har arvet et herligere navn fremfor dem.

5For til hvem av englene har han nogen tid sagt: Du er min sønn, jeg har født dig idag, og atter: Jeg vil være ham en far, og han skal være mig en sønn?

6Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham.

7Og om englene sier han: Han som gjør sine engler til vinder og sine tjenere til ildslue,

8men om Sønnen: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettvishets kongestav er ditt rikes kongestav;

9du elsket rettferd og hatet urett; derfor har, Gud, din Gud salvet dig med gledens olje fremfor dine medbrødre.

10Og: Du, Herre, grunnfestet i begynnelsen jorden, og himlene er dine henders verk;

11de skal forgå, men du blir, og de skal alle eldes som et klædebon,

12og som en kåpe skal du rulle dem sammen, og de skal omskiftes; men du er den samme, og dine år skal ikke få ende.

13Men til hvem av englene har han nogen tid sagt: Sett dig ved min høire hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter?

14Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

1Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.

2For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn,

3hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? - den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham,

4idet Gud vidnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd efter sin vilje.

5For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om.

6Men en har på et sted vidnet så: Hvad er et menneske, at du kommer ham i hu, eller et menneskes sønn, at du akter på ham?

7Du gjorde ham lite ringere enn englene; med herlighet og ære kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger;

8alle ting la du under hans føtter. For idet han underla ham alle ting, undtok han intet som ikke er ham underlagt; men nu ser vi ennu ikke at alle ting er ham underlagt;

9men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulde smake døden for alle.

10For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding.

11For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av en; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre,

12når han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre, midt i menigheten vil jeg lovsynge dig.

13Og atter: Jeg vil sette min lit til ham. Og atter: Se, her er jeg og de barn som Gud har gitt mig.

14Eftersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del deri, forat han ved døden kunde gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen,

15og utfri alle dem som av frykt for døden var i trældom all sin livstid.

16For engler tar han sig jo ikke av, men Abrahams ætt tar han sig av;

17derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, forat han kunde bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å gjøre soning for folkets synder.

18For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

1Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

2han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

3For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

4Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

5og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

6men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

7Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

8da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

9hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

10derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

11så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

12Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

13men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

14for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

15Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

16hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

17Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

19Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

1La oss derfor ta oss i vare for at nogen av eder skal synes å være blitt liggende efter, da et løfte om å komme inn til hans hvile ennu er forhånden.

2For det glade budskap er og forkynt oss, likesom for hine; men ordet som de hørte, blev dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.

3For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen, således som han har sagt: Så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile - enda gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll blev lagt.

4For så har han på et sted sagt om den syvende dag: Og Gud hvilte på den syvende dag fra alle sine gjerninger;

5og på dette sted igjen: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile.

6Eftersom det altså står tilbake at nogen skal komme inn til den, og de som først fikk det glade budskap, ikke kom inn for vantros skyld,

7så fastsetter han atter en dag: idag, idet han sier ved David så lang tid efter, således som før er sagt: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter.

8For hadde Josva ført dem til hvile, da hadde han ikke derefter talt om en annen dag.

9Altså står det en sabbatshelg tilbake for Guds folk.

10For den som er kommet inn til hans hvile, han har og fått hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.

11La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, forat ikke nogen skal falle efter samme eksempel på vantro.

12For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd,

13Og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for hans øine som vi har å gjøre med.

14Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen.

15For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd.

16La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.

1For hver yppersteprest tas iblandt mennesker og innsettes for mennesker til tjeneste for Gud, for å frembære både gaver og slaktoffer for synder,

2som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt,

3og for dens skyld må frembære syndoffer, som for folket, så og for sig selv.

4Og ingen tiltar sig selv den ære, men den som kalles av Gud, likesom Aron.

5Således tilla da heller ikke Kristus sig den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født dig idag;

6likesom han og på et annet sted sier: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.

7Og han har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembåret bønner og nødrop til ham som kunde frelse ham fra døden, og han blev bønnhørt for sin gudsfrykt,

8og således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led,

9og da han var fullendt, blev han ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham,

10og blev av Gud kalt yppersteprest efter Melkisedeks vis.

11Om dette har vi meget å si, som også er vanskelig å utlegge, eftersom I er blitt trege til å høre.

12For skjønt I efter tiden burde være lærere, trenger I atter til at en lærer eder hvad som er de første grunner i Guds ord, og I er blitt sådanne som trenger til melk, ikke fast føde.

13For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn;

14men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser opøvd til å skille mellem godt og ondt.

1La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud,

2med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom

3Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.

4For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellige Ånd

5og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse,

6da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

7For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud;

8men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelse nær, og enden med den er å brennes.

9Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse, enda vi taler således.

10For Gud er ikke urettferdig, så han skulde glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn, idet I har tjent og ennu tjener de hellige.

11Men vi ønsker at enhver av eder må vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden,

12forat I ikke skal bli trege, men efterfølge dem som ved tro og tålmod arver løftene.

13For da Gud gav Abraham løftet, svor han ved sig selv, eftersom han ingen større hadde å sverge ved, og sa:

14Sannelig, jeg vil rikelig velsigne dig og storlig mangfoldiggjøre dig;

15og da han således hadde ventet tålmodig, opnådde han det som var lovt.

16For mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse.

17Derfor, da Gud vilde enn mere vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellem med en ed,

18forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunde lyve, skulde ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,

19det vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget,

20hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han blev yppersteprest til evig tid efter Melkisedeks vis.

1For denne Melkisedek, konge i Salem, den høieste Guds prest, han som gikk Abraham i møte da han vendte tilbake fra sin seier over kongene, og som velsignet ham,

2han som Abraham også gav tiende av alt, og som først, når hans navn utlegges, er rettferdighets konge, men dernæst også Salems konge, det er freds konge,

3som er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende, men er gjort lik med Guds Sønn - han blir prest for alltid.

4Og se, hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, endog gav tiende av byttet!

5Og mens de av Levis barn som får prestedømmet, har et bud om å ta tiende efter loven av folket, det er av sine brødre, skjønt disse er kommet av Abrahams lend,

6så har denne, som ikke regner sin ætt fra dem, tatt tiende av Abraham og velsignet ham som hadde løftene.

7Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høiere.

8Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der en som har det vidnesbyrd at han lever.

9Og om jeg så må si: Ved Abraham er endog Levi, som tar tiende, blitt lagt i tiende;

10for han var ennu i sin fars lend dengang da Melkisedek møtte ham.

11Var det da fullkommenhet å vinne ved det levittiske prestedømme - for dette var folket bundet til ved loven - hvad trang hadde det da vært til at en annen prest skulde opstå efter Melkisedeks vis og ikke nevnes efter Arons vis?

12Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for sig;

13for han som dette sies om, hørte til en annen stamme, hvorav ingen har tatt vare på alteret;

14det er jo kjent nok at vår Herre er oprunnet av Juda, og til denne stamme har Moses ikke talt noget om prester.

15Og enn mere klart er det når det opstår en annen prest efter Melkisedeks vis,

16som ikke er blitt det ifølge et kjødelig buds lov, men ifølge et uforgjengelig livs kraft;

17for han får det vidnesbyrd: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.

18For et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig -

19loven førte jo ikke noget frem til fullkommenhet - og et bedre håp føres inn, så vi kan nærme oss til Gud.

20Og så visst som det ikke gikk for sig uten ed -

21for hine er blitt prester uten ed, men han med ed ved den som sier til ham: Herren svor, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis -

22så visst er det en bedre pakt som Jesus er blitt borgsmann for.

23Og av hine prester har det vært flere, fordi de ved døden blev hindret fra å holde ved;

24men denne har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid,

25og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

26For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og ophøiet over himlene

27en som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, derefter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret sig selv.

28For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom efter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.

1Men en hovedsak ved det som her sies, er dette: Vi har en sådan yppersteprest som satte sig ved høire side av Majestetens trone i himlene,

2med prestelig tjeneste i helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.

3For hver yppersteprest innsettes jo til å frembære både gaver og slaktoffer, hvorfor det er nødvendig at også denne har noget å frembære.

4Var han nu altså på jorden, da var han ikke engang prest, da der er prester som efter loven bærer frem gavene,

5de som tjener ved et avbillede og en skygge av det himmelske, efter den forskrift som Moses fikk da han skulde gjøre tabernaklet; for han sier; Se til at du gjør alt efter det billede som blev vist dig på fjellet.

6Men nu har han fått en så meget bedre prestetjeneste som det og er en bedre pakt han er mellemmann for, da den er grunnlagt på bedre løfter.

7For hadde hin første vært ulastelig, da var det ikke søkt rum for en annen;

8det er jo lastende ord han taler til dem når han sier: Se, de dager kommer, sier Herren, da jeg vil oprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus,

9ikke efter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land; for de blev ikke i min pakt, og jeg brydde mig ikke om dem, sier Herren.

10For dette er den pakt som jeg vil oprette med Israels hus efter hine dager, sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk,

11og de skal ikke lære hver sin landsmann og hver sin bror og si: Kjenn Herren! for de skal alle kjenne mig, fra den minste til den største iblandt dem;

12for jeg vil være nådig mot deres urettferdigheter og ikke mere komme deres synder i hu.

13Idet han sier: en ny, har han dømt den første å være gammel; men det som blir gammelt og foreldes, er nær ved å bli borte.

1Nu hadde vel og den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten og sin jordiske helligdom

2For der blev laget et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene: dette kalles det Hellige.

3Og bak det annet forheng var det telt som kalles det Aller-helligste,

4som hadde et røkoffer-alter av gull og paktens ark, som var klædd rundt om med gull, og i denne var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler,

5og over den herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen; men om disse ting skal vi ikke nu tale stykke for stykke.

6Men da nu dette er laget således, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste;

7men i det annet telt går bare ypperstepresten inn en gang om året, ikke uten blod, som han bærer frem for sig selv og for folkets forseelser,

8idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennu ikke er åpenbaret så lenge det forreste telt ennu står,

9for dette er et billede inntil den nuværende tid, og svarende til dette bæres det da frem både gaver og slaktoffer,

10som dog ikke makter å gjøre den fullkommen efter samvittigheten som tjener Gud, men som bare, sammen med mat og drikke og alle slags tvetninger, er kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk.

11Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennem det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning,

12og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning.

13For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet,

14hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar sig selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!

15Og derfor er han mellemmann for en ny pakt, forat de kalte skal få den evige arv som var lovt, efterat en død har funnet sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.

16For hvor det er et testament, der er det nødvendig at dens død som har oprettet det, blir godtgjort;

17for et testament kommer først til å gjelde efter døden, da det aldri har kraft så lenge den lever som oprettet det.

18Derfor er heller ikke den første pakt blitt innvidd uten blod;

19for da ethvert bud efter loven var blitt forkynt av Moses for alt folket, tok han blodet av kalvene og bukkene tillikemed vann og skarlagenrød ull og isop og sprengte det både på boken selv og på alt folket, idet han sa:

20Dette er den pakts blod som Gud har foreskrevet for eder.

21Men også teltet og alle gudstjenestens redskaper oversprengte han i like måte med blod.

22Og næsten alt blir efter loven renset med blod, og uten blod blir utgydt, skjer ikke forlatelse.

23Det er altså nødvendig at avbilledene av de himmelske ting blir renset ved dette, men de himmelske ting selv ved bedre offer enn disse.

24For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare var et billede av den sanne, men inn i selve himmelen, for nu å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld,

25og heller ikke forat han flere ganger skulde ofre sig selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod;

26ellers måtte han jo ha lidt flere ganger fra verden blev grunnlagt; men nu er han åpenbaret en gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.

27Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dom,

28således skal og Kristus, efter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.

1For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem.

2Ellers vilde de jo ha ophørt med å frembære dem, da de ofrende ikke lenger vilde ha synder på samvittigheten når de en gang var renset.

3Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder;

4for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.

5Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave vilde du ikke ha, men et legeme laget du for mig;

6brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til.

7Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om mig - for å gjøre, Gud, din vilje.

8Idet han først sier: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer vilde du ikke ha og hadde du ikke lyst til - og de bæres dog frem efter loven -

9så har han derefter sagt: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet,

10og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.

11Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder;

12men han har frembåret ett offer for synder og har derefter for alltid satt sig ved Guds høire hånd,

13og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter;

14for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

15Men det vidner og den Hellige Ånd for oss; for efterat han har sagt:

16Dette er den pakt som jeg vil oprette med dem efter hine dager, så sier Herren: Jeg vil gi mine lover i deres hjerter, og jeg vil skrive dem i deres sinn,

17og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mere komme i hu.

18Men hvor det er forlatelse for dem, der trenges ikke mere noget offer for synd.

19Da vi altså, brødre, i Jesu blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen,

20som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennem forhenget, det er hans kjød,

21og da vi har en stor prest over Guds hus,

22så la oss trede frem med sanndru hjerte i troens fulle visshet, renset på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann;

23la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp - for han er trofast som gav løftet -

24og la oss gi akt på hverandre, så vi opgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger,

25og ikke forlater vår egen forsamling, som nogen har for skikk, men formaner hverandre, og det så meget mere som I ser dagen nærme sig.

26For synder vi med vilje efter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mere tilbake noget offer for synder,

27men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brand som skal fortære de gjenstridige.

28Har nogen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vidners ord;

29hvor meget verre straff tror I da den skal aktes verd som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han blev helliget ved, og har hånet nådens Ånd?

30Vi kjenner jo ham som har sagt: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk.

31Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

32Men kom i hu de gamle dager, da I, efter å være blitt oplyst, utholdt en stor strid i lidelser,

33idet I dels blev til et skuespill ved hån og trengsler, dels led med dem som hadde det således.

34For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods blev røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.

35Kast derfor ikke bort eders frimodighet, som har stor lønn!

36For I trenger til tålmod, forat I, når I har gjort Guds vilje, kan opnå det som er lovt.

37For ennu er det bare så kort en stund, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge;

38men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unddrager sig, har min sjel ikke lyst til ham.

39Men vi er ikke av dem som unddrager sig til fortapelse, vi er av dem som tror til sjelens frelse.

1Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.

2For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd.

3Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige.

4Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu efter sin død.

5Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud;

6men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.

7Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og blev arving til rettferdigheten av tro.

8Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme;

9ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte;

10for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.

11Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet;

12derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle.

13I tro døde alle disse uten at de hadde opnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

14For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland;

15og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake;

16men nu stunder de efter et bedre, det er et himmelsk; derfor skammer Gud sig ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.

17Ved tro ofret Abraham Isak dengang han blev fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene,

18han som det blev sagt til: I Isak skal det nevnes dig en ætt;

19for han tenkte at Gud er mektig endog til å opvekke fra de døde, og derfra fikk han ham og likesom tilbake.

20Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau, med syn på det som skulde komme.

21Ved tro velsignet Jakob døende hver og en av Josefs sønner og tilbad, bøiet over knappen på sin stav.

22Ved tro talte Josef på sitt siste om Israels barns utgang og gav påbud om sine ben.

23Ved tro blev Moses efter sin fødsel skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at gutten var fager, og de fryktet ikke for kongens bud.

24Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn,

25idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden,

26og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.

27Ved tro forlot han Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige.

28Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, forat ikke ødeleggeren skulde røre deres førstefødte.

29Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.

30Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager.

31Ved tro undgikk skjøgen Rahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.

32Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden vilde bli mig for kort om jeg skulde fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene,

33som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter opfylt, stoppet gapet på løver,

34slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike;

35kvinner fikk sine døde igjen ved opstandelse; andre blev utspent til pinsel og vilde ikke ta imot utløsning, forat de kunde få del i en bedre opstandelse;

36andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel;

37de blev stenet, gjennemsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd

38- verden var dem ikke verd - de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.

39Og enda alle disse fikk vidnesbyrd for sin tro, opnådde de ikke det som var lovt,

40fordi Gud forut hadde utsett noget bedre for oss, så de ikke skulde nå fullendelsen uten oss.

1Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vidner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt,

2idet vi ser på troens ophavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høire side av Guds trone.

3Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidt en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler!

4Ennu har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden,

5og I har glemt den formaning som taler til eder som til barn: Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham;

6for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar sig av.

7Det er for tuktens skyld at I tåler lidelser; Gud gjør med eder som med sønner. For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?

8Men er I uten tukt, som alle har fått sin del av, da er I uekte barn, og ikke sønner.

9Dessuten: våre kjødelige fedre hadde vi til optuktere, og vi hadde ærefrykt for dem; skal vi da ikke meget mere være lydige mot åndenes Fader, så vi får leve?

10For hine tuktet oss for nogen få dager efter sitt tykke, men han tukter til vårt gagn, forat vi skal få del i hans hellighet.

11All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg; men siden gir den dem som derved er blitt opøvd, rettferdighets salige frukt.

12Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær,

13og gjør rette stier for eders føtter, forat ikke det halte skal komme rent i ulag, men heller må bli helbredet!

14Jag efter fred med alle og efter helliggjørelse; for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.

15Og gi akt på at ikke nogen viker tilbake fra Guds nåde, at ikke nogen bitter rot skal vokse op og volde men, og mange bli smittet ved den,

16at ikke nogen er en horkarl eller en vanhellig som Esau, som for en eneste rett mat solgte sin førstefødselsrett.

17I vet jo at han og senere, da han vilde arve velsignelsen, blev avvist - for han fant ikke rum for bot - enda han søkte den med tårer.

18For I er ikke kommet til et fjell som en kan ta på med hender, og til brennende ild og til skodde og mørke og uvær,

19og til basunlyd og røst av ord, slik at de som hørte den, bad at der ikke måtte tales mere til dem;

20for de kunde ikke bære dette bud: Om det så bare er et dyr som rører ved fjellet, skal det stenes,

21og så fryktelig var synet at Moses sa: Jeg er forferdet og skjelver.

22Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener,

23til høitidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er opskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,

24og til Jesus, mellemmann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.

25Se til at I ikke avviser ham som taler! For slapp ikke hine fri, de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi slippe om vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen!

26Hans røst rystet dengang jorden; men nu har han lovt og sagt: Ennu en gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.

27Men det ord: Ennu en gang, gir til kjenne en omskiftelse av de ting som rystes, fordi de er skapt, så de ting som ikke rystes, skal bli ved.

28Derfor, da vi får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!

29For vår Gud er en fortærende ild.

1La broderkjærligheten bli ved!

2Glem ikke gjestfrihet! for ved den har nogen uten å vite det hatt engler til gjester.

3Kom fangene i hu som deres medfanger, dem som lider ondt, siden I og selv er i legemet!

4Ekteskapet være i akt og ære hos alle, og ektesengen usmittet! for horkarler og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.

5Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøies med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig,

6så vi kan si med fritt mot: Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hvad kan et menneske gjøre mig?

7Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!

8Jesus Kristus er igår og idag den samme, ja til evig tid.

9La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed.

10Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av de som tjener ved teltet;

11for de dyr hvis blod bæres inn i helligdommen ved ypperstepresten til å sone for synd, deres kropper brennes op utenfor leiren;

12derfor led også Jesus utenfor porten, forat han ved sitt eget blod kunde hellige folket.

13La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!

14for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.

15La oss da ved ham alltid frembære lovoffer for Gud, det er: frukt av leber som lover hans navn!

16Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.

17Lyd eders veiledere og rett eder efter dem! for de våker over eders sjeler som de som skal gjøre regnskap, så de kan gjøre det med glede og ikke sukkende; for det er eder ikke til gagn.

18Bed for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett frem i alle stykker.

19Og jeg ber eder dess mere å gjøre dette forat jeg dess snarere må bli gitt eder tilbake.

20Men fredens Gud, som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, op fra de døde,

21han gjøre eder fullt dyktige i all god gjerning, så I kan gjøre hans vilje, idet han virker i eder det som tekkes ham, ved Jesus Kristus; ham være æren i all evighet! Amen.

22Jeg ber eder, brødre, ta dette formaningens ord vel op; for jeg har skrevet til eder i korthet.

23Vit at vår bror Timoteus er gitt fri; sammen med ham vil jeg se eder, om han kommer snart.

24Hils alle eders veiledere og alle de hellige! De fra Italia hilser eder.

25Nåden være med eder alle!